Hvem er jeg?

Tonje

En februardag i 1992, nærmere bestemt på Stavanger Universitetssykehus bestemte jeg meg for at det var på tide å forlate min trygge hule og møte verden! Med mine 3975gram og knall røde hår, gjorde jeg mitt for å komme meg ut på kortest mulig tid! Etter hva jeg har hørt, så klarte jeg meg ganske bra, faktisk så bra at jeg nesten ble født i doskåla!

Siden den gang har jo vekta steget noe, og det røde håret forsvant ganske fort. Det som har fulgt meg derimot, er hastverket og den elendige tålmodigheten når det gjelder å få ting gjort eller å vente på at noe skal skje. Er du så heldig at du er en av mine nærmeste, så vet du nok godt hvordan det er når jeg har bestemt meg for noe.. Dere som ikke kjenner meg skal nok bare være «glade til».

Vel, i hele 4år var jeg sjefen i huset ene og alene, noe jeg nok i alle år fortsatte å tro at jeg var like vel. I april 1996 ble jeg storesøster til «dritten i midten» – også kalt Leif Erik. Nå husker jeg ikke så mye av det, men ut fra bildene ser det ut til at vi var gode venner,  stort sett i alle fall. To år til gikk, og i mars 1998 kom «minsten»,IMAGE0021 Glenn. Minsten var en liten tjukkas, men riktig så søt like vel. Som tidligere nevnt var vi nok stort sett vært gode venner når vi var små. Guttene ble båret i gryter, sunget for og lekt med av det jeg tror var en meget stolt storesøster. Etter hvert ble det krig i stede for leking, hyling i stedet for synging og innestenging i stede for bæring i gryter. Åh, de gode barndomsårene! Jeg tror nok vi var glade i hverandre innimellom, men når jeg tenker tilbake på det, så er jeg imponert over at vår mor ikke la oss ut for salg eller ga oss bort gratis for den del. Det kan nok tenkes at det var fordi finn.no enda ikke fantes. Den dag i dag finnes det kun 1 person som står høyere i kurs enn brødrene, nemlig mors gullgutt. Jeg har et ekstremt nært å sterkt bånd med mine to eldste brødre og har nok en tendens til å være noe overbeskyttende skulle noe skje med de to.

Jeg er oppvokst på Nærbø, og har de fleste av mine barndomsminner fra Roskliå. Det var en fin plass å vokse opp, selv om noen av naboen nok mente at jeg hadde en skrue løs, eller burde vært i bånd for den saks skyld. Vi hadde mye gøy da, selv om jeg hadde fryktelig mange kreative ideer. Vi malte lekehytta blå, klatret til topps i heisekraner, hoppa på steinene i elva, «tulleringte», sprang ring på spring, gikk på slang og mange andre rare ting. Det som er poenget her, er at de aller fleste ideene kom fra meg, hun der lille søte nabojenta… Etter at mine foreldre skilte lag, bodde vi fortsatt på «rosk» en stund før vi hadde et lite opphold på Sand i Suldal. Her bodde jeg i 1,5år før jeg flyttet hjem til Nærbø og bodde hos min far. Min mor og mine to brødre bodde på Sand i 3år før de endelig kom hjem. Det var ekstremt vanskelig for meg å ha dem boende så langt borte, så lenge!

284Min far giftet seg på nytt, og i juni 2000 fikk jeg enda en bror! Leif Kåre blir da minstemann, og er hele 8år yngre en meg. Han har alltid vært, og for meg er han nok fortsatt en liten «søtnos» med masse kjærlighet og godhet! Vi vokste ikke opp sammen på samme måte som jeg og de to andre guttene gjorde, og har derfor aldri fått det samme båndet som «vi tre» har. Like fullt står lillemann høyt i kurs, og jeg er utrolig takknemlig for at han i sin travle ungdomstid er flink til å sette av tid til å besøke storesøster og!

Barndom til side, så hadde jeg en noe turbulent ungdomstid – og har mange historier som jeg gjerne skulle hatt en «delete» knapp til! Har vi ikke alle noen av dem? Jeg er veldig glad for at jeg ikke var mor til Tonje, og med det samme må jeg si meg svært imponert over min mor, som ikke sendte meg på militærskole eller adopterte meg til Afrika. Håper jeg vokser på meg noe av den tålmodigheten der.

I en alder av 16år, traff jeg en kul type som senere skulle bli faren til min sønn. Da begynte jeg å skjerpe meg, og fra da av vil jeg våge å påstå at jeg har blitt tilnærmet normal… eller, altså.. så nær som jeg kan bli.

Uansett, i 2011 kjøpte jeg mitt første hus, sammen med min daværende samboer. På samme tid som vi overtok huset fant vi ut at det hadde dukket opp en bolle i ovnen.. Bolla skulle være ferdig i november 2011, men hadde ikke samme tålmodighets problemet som sin mor. Etter mye om og men ble det igangsettelse, 2.desember så jeg på klokken rundt 23.15.. med beina godt støttet av den lekre fødesengen, og en noe nervøs barnefar på siden, bestemte gullgutten seg for å dra sin første spøk. Den første pressrien kom, og luringen titter ut for så å stikke rett inn igjen. «Hu mor» orket ikke dette, og satte i sine fineste gloser, og sa noe sånn som at «denne babyen skal ut, og det før kl 00.00!» Ganske nøyaktig tre IMG_0002pressrier etter kom lille trille, med sine 3815gram og røde hår! Så var jeg brått blitt mor i en alder av 19år! Og selv om bolla var fryktelig lik sin far, hadde han jo mors røde hår!

Småbarnsperioden er lite glamorøs, men stappfull av kjærlighet, tårer, stolte øyeblikk og lykkerus. Forresten, så fikk den lille bolla navnet Troy. I dag er Troy 6år, og helt objektivt sett – verdens fineste gutt! Noen dager minner han litt for mye om sin mor da hun var liten, men stort sett er han en gutt full av kjærlighet, omsorg, dårlig humor og masse kreative ideer! Fortsatt ganske lik sin far av utseende, men ser man godt etter så kan man skimte litt av meg også! Av alle ting jeg har gjort og skal gjøre her i verden – er det å bli mor til Troy det største av alle. 10557286_10202176038033503_6846954857549576740_nJeg har laget det nydelige vesenet der! Slå den, du!

Etter en stund gikk vår lille familie i stykker på et vis, og Troy har nå to hjem. Jeg sier «gikk i stykker, på et vis» nettopp fordi vi i dag har et fantastisk forhold, som gode venner og som samarbeidende foreldre til Troy.

Troy er heldig som har to foreldre som bryr seg, og som gjør alt de kan for at Troy skal ha det best mulig. Hos far har Troy fått seg en fantastisk bonusmor og hos mor har det også skjedd ting..

I Mai 2015, gjorde tilfeldigheter til at jeg var på en «litt annerledes» date. Uten at jeg tror noen av oss egentlig så på det som en date. Nå skal jeg ikke ta hele historien her, men det ble da slik at jeg var med Lars, som jeg den gang ikke kjente særlig godt, på pannekakefrokost. Lars hentet meg hjemme, og vi dro til Hans Harald på Reime, hvor vi får servert IMG_3836pannekaker og kaffe. To jenter med masse energi er også der, og jeg får vite at de er Lars sine døtre. Vel blåst så prates vi i dagene som følger, og jeg er på besøk i ny å ne, både med og uten Troy. Som venner naturligvis, det er jo 18års aldersforskjell på oss – så her blir det ikke noe mer… Det var jeg helt klar på når folk spurte. Men, plutselig så forandret noe seg. I dag regner vi altså mai 2015 som da vi ble til «oss». Nå har vi vært samboere i nærmere 2år. Det viser seg igjen – «aldri si aldri».

fer

På Bjorland bor vi, 5stykker. Ganske originale alle sammen. Lars arbeider på gården, jeg studerer og prøver å holde litt orden og kontroll i hjemmet. Live er stort sett opptatt av håndball og av det å være tenåring, Maren spiller fotball og håndball, og har ellers masse kreative ting på gang, Troy har blitt 1.klassing og spiller fotbalIMG_2900l å håndball, og sitter stort sett aldri i ro. Når vi ikke er på håndball, fotball, jobb eller skole prøver vi å bruke campingvogna vår i Lyngdal. Lars finner ikke helt roen der – noe som i seg selv er litt vanskelig å forstå, for han finner stort sett alltid roen i sofaen med «netflix å chill» hjemme. Se:(Netflix&chill )Kanskje det er mangelen på netflix som gjør det? Jeg og ungene trives hvertfall – når det er fint vær da. (og snacks i skapet). Vi er også veldig glade i å reise, og selv om campingvogn- prosjektet er for at vi ikke skal reise like mye blir det jo litt reising like vel – både med og uten barna. Mest reiser vi nok uten barn, men vi har minst 1 utenlandstur i året alle sammen. Etter hvert som de blir større håper jeg å ta dem med på litt mer lærerike ferier enn bare «sol og bad» – slik at de kan få lære ved å se hvordan verden egentlig er, og for å se hvor rike vi faktisk er her i vårt lille land.

 

Som en siste ting i det som skulle være en kort tekst om meg, må det nok nevnes at jeg nylig har fått min diagnose svart på hvitt. Hvilket betyr at jeg omsider må ta inn over meg og akseptere at dette faktisk er en diagnose og en «sykdom» som jeg skal leve med for resten av livet. For syv år siden sa legen min til meg at jeg mest sannsynlig har diagnosen kronisk utmattelse. Den gang nektet jeg å godta dette, og sluttet å gå til legen. Jeg var så bestemt på at dette ikke var tilfelle, at jeg også byttet fastlege og lot være å nevne noe om det. Etter hvert så fant jeg mange ting å skjule meg bak18951279_1948517438712868_3030273365229571296_n, da jeg var gravid forklarte jeg utmattelsen og smertene som en del av graviditeten, så kom småbarnsperioden, og alle småbarnsforeldre er utmattet, smertene var nok bare etterdønninger fra graviditet og fødsel, hodepine var grunnet mangel på søvn.  Det siste året har jeg blitt dårligere, smertene sterkere og hodepinen mer dominerende. Jeg måtte krype til korset, og ble sendt til sykehuset med det samme. Sommeren i år har blitt brukt til utredning av alle slag – og jeg håpet til siste slutt at de skulle finne noe, samme hva. Håpet var at det var noe som kunne fikses, medisineres eller opereres, slik at jeg kunne ha et liv som en normal 25åring.

«Dessverre», fant de ingenting – og det fastlegen min sa for syv år siden, stemmer fortsatt i dag. Jeg har kronisk utmattelse, og det er dritkjipt – men det kunne vært så mye verre.

Det var «litt» om meg! Takk for at du leste!

  • Tonje