Veloma Antsirabe, Salama Andasibe.

Etter en laaang busstur(9,5t) kom vi endelig frem til Andasibe i går kveld kl 18.30. Vi sjekket inn på rommene våre og spiste 3 retters middag sammen kl 19.00. Jeg bor sammen med Anja og Elin i en stor bungalow med eget bad(endelig) og en koselig liten sofagruppe. Hotellet vi bor på er stort og fint, og kontrasten mellom hotellet og landsbyens mange trehus er stor. Denne byen er litt mer sånn en «ser på film» med gamle slitte hus av alt fra gamle treplanker til ulike ting de har funnet langs veien. Det er en stor togstasjon her, men det går ingen tog, det står bare noen gamle vogner stille på skinnene å utgjør gode fotomuligheter. Posthuset har ikke forandret seg det grann siden 40 tallet, og telefonen med linjeuttak står fortsatt på disken, sammen med et gammelt skap som inneholder nye postkort til de turistene som måtte komme innom. Virkelig et magisk sted, hvor du føler du drar enda lenger tilbake i tiden. Før jeg forsetter på Andasibe er jeg helt nødt for å fortelle dere om vårt siste besøk i Antsirabe før vi dro, nemlig besøket i Tobyen der, og hvordan det var å dra fra våre nye venner.

Toby. En landsby for psykisk syke mennesker, hvor de blir passet på av hyrder i kirken. Husene de bor i omringer kirken, hvor det 3 dager i uken foregår gudstjenester med åndeutdrivelse og forbønn. Hyrdene driver åndeutdrivelse både i kirken og hjemme eller på sykehus ved forespørsel. Pasientene som bor i Tobyen er mellom 18-100år, og har diagnoser som adhd, demens, depresjoner osv. De kommer her enten fordi de tror at de er besatt av ånder, eller fordi medisinsk behandling ikke hjelper dem. Mange går i fotlenker, som en form for beskyttelse mot seg selv og for at de ikke skal kunne forsvinne fra hyrdene. I tobyen i Antsirabe bor det rundt 200 pasienter og 22 hyrder, hver hyrde har ca 10 pasienter som da bor i et felles rom i huset til hyrden. Behandlingen er i all hovedsak åndeutdrivelse og forbønn. Det finnet en liten klinikk her hvor de blir behandlet ved sykdom, ellers blir de noen ganger medisinert med beroligende medikamenter.

Da vi kom til tobyen var gudstjenesten allerede i gang. Vi fant oss en benk og satte oss ned. Mange ulike mennesker var oppe og snakket, men alt var på gassisk så vi forstod ikke hva som ble sagt. Vi hadde så vidt satt oss ned før tårene mine strømmet på, jeg hadde ingen sjanse til å holde dem tilbake. Slik holdt jeg på hele gudstjenesten, men under selve åndeutdrivelsen ble det så intenst at jeg hulket så mye jeg gråt. Jeg var ute to ganger for å trekke luft, da jeg ble så svimmel og uvel. Selve skriftopplesingen var ikke så intens som fryktet, så jeg tror det var lyden av lenkene som klirret langs benkeradene som gjorde at tårene trillet så fort og så lenge. Jeg fikk også forbønn, noe jeg synes var veldig fint etter den meget emosjonelle gudstjenesten. Da vi kom ut ville de fleste hilse på oss, og mitt første møte med menneskene bak klirrelydene i kirken ga meg nok et sammenbrudd av tårer. En gutt på 23år kom mot meg og skulle hilse, han hadde korte små steg, fordi føttene hans var lenket sammen av kjetting og hengelåser. Han fortalte at han hadde vert der i noen måneder, men ettersom han ikke var så god på engelsk fikk vi ikke snakkes stor mer med ham. Vi var også så heldige å få møte en hyggelig fyr med det vi tror må ha vært en mild form for CP, også han med føttene lenket sammen. Han fulgte oss rundt og viste ivrig frem kameraet sitt og telefonen sin, som var en trepinne. Vi måtte stille opp å smile til kameraet flere ganger, og han var snar med å fortelle oss om bildet var godkjent eller ikke. Så fort bildet var ferdig ringte telefonen, og han svarte ivrig «hallo, hallo, okey, okey» før han tok den ned igjen. Han var virkelig en fyr som likte og glede andre. Besøket i tobyen kan godt oppsummeres med intenst, følelsesladet, vanskelig, grusomt og fint. Menneskene der gjør så godt de kan for å hjelpe, og med de beste intensjoner. For oss er det dermed vanskelig og godta at dette skjer i 2018.

Mandag ettermiddag samlet vi oss på Lovasoa for et bedre måltid før noen av oss dro på byen sammen med de gassiske studentene. Vi spiste en form for lapskaus og pannekaker og koste oss sammen. Deretter dro vi ut for å ta etpar øl, og svinge oss på dansegulvet en siste gang før vi måtte forlate våre nye venner. Stemningen var litt laber, fordi vi alle viste at når kvelden var slutt måtte vi si farvel og på gjensyn. Vi var ikke klar, vi skulle så gjerne hatt litt mer tid. Vi danset og koste oss, og før vi viste ordet av det var det tid for å komme seg tilbake til Lovasoa. Allerede da vi tok jakkene våre fra utestedet begynte tårene og presse på, og det ble utvekslet klemmer hele veien ut av utestedet. Vel ute trillet tårene på samtlige, og de fortsatte og trille hele veien hjem til Lovasoa. Uten for porten stod vi sammen, vi klemte, vi gråt, vi lo, og ingen ville dra. For meg var det spesielt vanskelig å reise fra Manda og Malala, som jeg har fått så utrolig god kontakt med, og som jeg uten tvil kaller venner for livet. Tilslutt måtte vi gå på andre siden av porten, og vennene våre satte seg i hver sin pousspouss for å dra hjem. Da vaktene lukket porten for siste gang var det ikke flere tårer igjen, bare en øredøvende stillhet fra oss som nettopp hadde sagt farvel. Jeg sitter igjen med fine minner, og jeg var så heldig og fikk fine armbånd av Manda og Malala som jeg setter stor pris på og kommer til å bruke mye. Minnene skal jeg ta godt vare på, helt til vi en dag møtes igjen i Norge eller i Madagaskar og kan lage enda flere minner sammen.

27265027_543238062715797_1492090823_o

I dag har vi vert i regnskogen og fått se slanger, lemurer, kameleoner, øgler, edderkopper, øyenstikkere og sommerfugler i nydelige farger. Nå slapper vi av før vi skal tilbake i regnskogen nok en gang, i kveld blir det nattsafari og forhåpentligvis enda flere dyr! 🙂 I morgen drar vi videre med bussen til Foul Point hvor strandlivet venter.

Takk for at du leser! 🙂
– Tonje

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s