Livstegn

Vi er kommet så langt som halvvegs på reisen vår, å det er snart tid for å bevege på oss. Andasibe, regnskog, strandliv og Foul Point venter på oss! Men først skal rapport fra feltarbeid skrives og leveres, og vi skal utnytte den siste tiden sammen med våre nye venner før vi må dra videre. De vennskapsbåndene vi har knyttet her er virkelig unike, fra hver sin kant av verden, totalt ulike historier og fremtidsutsikter. Likevel har vi blitt gode venner, vi danser sammen, synger sammen – vi har det gøy sammen! Jeg er så utrolig takknemlig for det, men på samme tid skulle jeg ønske det ikke var slik… Hvorfor? Jo, fordi vi kommer til å gråte i strie strømmer når vi må dra, og vi kommer til å savne de sånn! Heldigvis har vi mange gode minner, som vi aldri kommer til å glemme! Vi har byttet gaver med hverandre, delt drømmer, fortalt våre historier. Minnene er mange, å de har vi heldigvis med oss hele veien hjem til Norge! Tenk at vi er så heldige!

De siste dagene her i Antsirabe har virkelig fløyet av sted, hvor tiden blir av skulle vi gjerne vist. Jeg lengter hjem til mine kjære, men på samme tid føler jeg at jeg har alt for liten tid her. Jeg skulle ønske at den pauseknappen var virkelig, slik at vi bare kunne pause de fine øyeblikkene å nyte dem litt lengre! Vel, la oss ta en liten statusrapport på stemningen og helsen til alle i reisefølge! Det har seg nemlig slik at det har vært sykdom fra første dag, med feber og influensa. Videre har vi alle bare fulgt i tur og orden, feberen har virkelig herjet med oss her nede. Per nå er de fleste friske og raske igjen, mens noen av oss har litt «etterpåsleng» enda, som litt snørr, hoste osv. To stykker er fortsatt syke, en med influensa og en med matforgiftning, så har vi to stykker som er innlagt på sykehus! De ble lagt inn i går, da det ble sendt en hel buss(!) med syke som skulle til legen, akkurat hva som skjer med de vet jeg ikke mye om – men det rapporteres om at de er blitt bedre.

I går hadde vi vår siste undervisningsdag på ESSVA, og studentene hadde laget til en helt RÅ(!) avslutning for oss, med tradisjonelle afrikanske danser. Det var musikk, dans og topp stemning! Først viste de oss sine fantastiske danseferdigheter, før de inviterte opp oss norske studenter til å være med 🙂 Utrolig gøy! Jeg var fortsatt ikke helt i form, å dermed fikk jeg slappe av mens jeg kunne filme det hele, og bare nyte showet! Afrikansk dansing altså, det finnes ikke maken!

I dag har vi hatt selvstudier og fått besøkt fengselet her i Antsirabe. Fengselet har 3 avdelinger, en for gutter under 18år, en for menn og en for kvinner. Totalt er det 820 innsatte her. I avdelingen for gutter under 18år var det nå 23 stykker, der kun 1 av det hadde fått sin dom, resten ventet. Den yngste gutten var 14år, og den eldste var 17år, de aller fleste var siktet for voldtekt. Avdelingen var liten, en soveavdeling hvor det var en gigantisk køyeseng, hvor alle de 23 sov. På harde treplanker, uten madrasser. På soveavdelingen stod en liten tv, og det lå noen spill fremme. Mat blir servert 1 gang per dag, dersom du ikke har familie som kommer med mat til deg. Maten som blir servert er den samme hver dag, Kassava, altså søtpotet. En fin ting her er at alle guttene på avdelingen har obligatorisk undervisning, og de kan velge mellom jordbruk, oppdrett eller elektronikk for eksempel.

På kvinneavdelingen bor det 52 kvinner, og 7 barn, noen er født her, andre er her fordi de ikke kunne skilles fra sin mor. Barna bor i fengselet sammen med mor til fylte 5år, da blir barnet plassert på et slags barnehjem hvor det får undervisning og kanskje blir adoptert bort. I avdelingen for menn er resten av fangene. Det er en åpen plass midt på, og under tak er det laget nesten som et marked, hvor de har frukt, salat, sigaretter osv. Når vi går rundt ser vi at noen sitter og broderer, andre spiller spill og noen bare sitter og smiler så fint. Felles for dem alle er de enkle levekårene, samt at alle de voksne også får tilbud om utdanning, veldig få bruker den, men det er fint å vite at muligheten er der likevel. I følge vakten som guider oss rundt er det stort sett harmoni i fengselet, de trange kårene gjør at de deler på det de har, og når vi sier Fihavanana, smiler han bare bekreftende. Om det stemmer med de faktiske forholdene får vi nok aldri vite. Vi hadde med en gitar og en cd spiller til de innsatte, og som takk for gaven spilte de to sanger for oss, med en blanding av trommer og hjemmelagede instrumenter av flasker og poser. Utrolig kult!

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Takk for at du leste, og GOD HELG! 🙂
-Tonje

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s