Feltarbeid #1

Endelig var dagen kommet for feltarbeid! Det har jeg, og mange andre med meg gledet oss stort til. Det blir spennende å få besøke familier i sine hjem, og høre om utfordringer og tiltak i institusjonene rundt Antsirabe. Vi blir delt inn i grupper, med 3 eller 4 nordmenn, to gassere og 1 gassisk guide. Vi er gruppe nummer 4, og består av Tonje, Manda, Kristianne, Malala, Eline & Johannes. Vår guide er landsbyens pastor, som for øvrig kjenner alle i landsbyen som igjen gjør at vi går omtrent 100meter før vi stopper og snakker med noen som han kjenner. Han er en trivelig fyr, som snakker litt engelsk, men ikke veldig tydelig. Manda og Malala er kjempeflinke i engelsk, og oversetter mellom gassisk og engelsk som det største selvfølge, litt forklaring og tolking må til noen ganger – men jeg synes vi klarer oss veldig bra! Vi prøver også å lære noen gassiske ord, og de får lære noen norske ord. Kjemien i gruppen er veldig god, og mens vi vandrer fra hus til hus går praten non stop! Det er så gøy! SOA NY FIARAHANTSIKA!! (Good team på gassisk).

Vi startet med en åpning, hvor det skulle være taler og litt informasjon, samt tildeling av IMG_5326guider. Guidene ble introdusert og vi ventet tålmodig på ordførerens ankomst… Veldig tålmodig, gassere er ikke akkurat punktlige for å si det veldig forsiktig. (Med unntak av når de gassiske studentene skal ta med seg oss nordmenn på karaokebar, da er de tidlig ute!) Vel, tilbake til åpningen. Viseordføreren kom til slutt, da det viste seg at ordføreren måtte dra å møte en minister som kom på uanmeldt besøk. Taler ble holdt av både viseordføreren, læreren vår Ellen og Pastoren i byen. Så fikk vi stille litt spørsmål til viseordføreren om forholdene i landsbyen, utfordringer og deres arbeid for å forbedre utfordringene de hadde.

Deretter ble vi kjørt et stykke med bussen, og vandret forbi husene ved hovedveien og bak mellom grønne åkre, fargerike hus og masse mennesker. Det er fryd for øye å komme inn her, åkrene er frodige å grønne, husene brunrøde av jord. Dyrene går fritt rundt, både kyr, sauer, hunder, katter og kyllinger. Roen som ligger i luften er øredøvende, det er litt som å være i en fjern drøm. Det finnes ikke lukt av eksos, ikke støy fra trafikken, ingen høye lyder, bare lyden av en barnelatter i det fjerne, og noen dyr som gir lyd fra seg. Det ligger en ro over stedet som er helt unik. Vi tusler på veg til det første huset, og ser på alt som finnes her, frodige trær med epler, lime og flotte blomster. Til vår store glede fant vi et enormt avokado tre innimellom der! De som bor i husene rundt kommer ut til portene sine for å se på de hvite menneskene som kommer til landsbyen deres, noen vinker og hilser pent, andre er sjenerte og lurer på oss fra bak en vegg. Barna kikker nysgjerrig på oss, noen smiler andre har store øyne. Inntrykkene er mange og noen er sterke. Det krever jobbing å holde seg i følelsesmessig sjakk under intervjuene, og når vi bare beveger oss rundt og ser på ting. Menneskene vi har møtt i dag har hatt mye å fortelle, og har ulike perspektiver og tanker om livet.

Den første familien vi var innom bodde i et hus i hovedgaten, med en liten bedrift på bakkeplan. Da vi gikk inn kom vi først gjennom butikken, deretter et bakrom før vi kom bak i bakgården og så trappen som førte oss opp til etasjen over. Høydeskrekken min fikk seg en test, da trappene var gamle treplanker festet til veggen og et rekkverk som så ut som det hadde falt ned før. Tårene trillet mens jeg tvang meg selv opp, men det gikk bra! Inne står det et enkelt bord, noen plaststoler og en trapp som fører til etasjen over. Ingen bilder, bare en liten vase på en kommode med litt blomster i. Det er enkle kår, men alle er så fornøyde. Kvinnen som tar imot oss bor i huset sammen med sin mann, sine to barn, sin mor og sin bror med kone. Barna leker rundt på gulvet, mens mor svarer ivrig på spørsmålene våre – det hun klarer sier hun på engelsk. Hennes mor er også i rommet, og står og smiler bredt og nikker bekreftende på alt hennes datter sier. Kroppsspråket deres er ikke til å ta feil av, de er takknemlige for at vi er der for å høre på det de har å si, de ønsker og dele med oss, de ønsker å hjelpe oss å lære. De smiler, de ler og de viser med hele kroppen at de er glade for og åpnet hjemmet sitt for oss. Det er inspirerende. På spørsmål om hva hun så på som et godt liv, svarte hun raskt og kontant: «At familien min har det bra, og at vi har gud i livet vårt.». Hun synes livet var bra nå, og fortalte at de var midt på treet med tanke på økonomi i husholdet. Deres inntekt var 50.000 aryari pr.dag. Det tilsvarer 125 norske kroner. PER DAG! Det blir ca 3750kr i inntekt pr.mnd. Og dette tilsvarer en midt på treet husholdningsøkonomi her, det er helt utrolig.

Kvinnen ville at vi alle skulle ta bilder sammen, og vi utvekslet kontaktinformasjon i form av E-post for å kunne dele bildene. Det neste huset vi besøkte var et lite hus, hvor mor, far og tre barn bodde. Far var i militæret og det gjorde intervjuet ganske spesielt, fordi vi ikke kunne ta bilder av noen, heller ikke stille spørsmål til mannen i huset. Vi kunne heller ikke spørre kvinnen om inntekt, arbeid eller slike ting. Det ble altså et ganske overfladisk intervju, og det var lett om merke at mannen var veldig skeptisk til oss. Etter hvert spurte han oss om hva vi egentlig var ute etter, og da vi forklarte at vi skulle skrive et objektivt essay om Madagaskar’s kultur og hvordan gassere selv forteller om livet her nede. Da slappet han mer av, det viste seg at han trodde at vi skulle skrive om hvor fattig og hvor dårlige kår det var i landet og det ville han ikke bidra til. Vi fikk altså oppleve to vidt forskjellige hjem allerede i dag. I morgen venter flere hus og flere inntrykk. Nå er det kveld, og alle dagens inntrykk skal gjennomgås i hodet og det skal gjøres plass til de mange som kommer i morgen.

Jeg gleder meg til og bli bedre kjent med studentene fra Essva, som alle har ulike drømmer og tanker om fremtiden. Jeg beundrer deres pågangsmot, og deres selvfølgelige harde jobbing mot å nå sine mål! Her er skolegang en mulighet for å skape seg en trygg fremtid, og den betyr mye for de som er så heldige å få gå på skole. Hjemme i Norge må vi jobbe med å minke frafallet fra eksempelvis VGS. Det som vi hjemme i perioder ser på som en tvang, er her en luksus som langt fra er alle har. Tenk hva disse menneskene hadde gjort om de hadde fått gratis 13 års skolegang, og med de uendelige mulighetene som følger og som vi tar som en selvfølge?

Takk for at du leser!
– Tonje

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s