Velkommen til Afrika, Hviting!

Du kommer kjørende i bussen sammen med resten av gjengen fra Norge, innover en liten by. Alle de som bor der stirrer på dere med store øyne, noen smiler, andre vinker å noen bare ser. Du sitter og ser ut på alle menneskene, barna og dyrene. Noen har mye klær, noen har lite, noen er barføtt, noen har sko. Noen barn tar vare på barn, noen gamle sitter alene i alt det eier av klær, noen haster forbi i en fart. Men alle stopper opp og ser på dere, uansett hvor dere er, så stopper menneskene opp og ser på dere. Når dere stopper kommer barn, voksne og gamle løpende imot bussen, noen med noe de vil selge deg, andre viser frem barna og roper etter penger. Du må åle deg ut av bussen og gjennom menneskene for å komme inn på butikken, du må holde godt fast i lommeboken. Når du kommer ut av butikken vil mange ha det du har i posen, du må bare åle deg inn igjen i bussen uten å gi noe til noen. Hvordan føles det egentlig?

Svaret er enkelt, det føles helt jævlig. Du sitter der i bussen din, i et trygt skall hvor ingen kan røre deg. Der sitter du med akkurat de klærne og skoene du hadde lyst å ha på deg i dag, med ryggsekken full av vann, snacks, mobil, og penger nok bare i lommeboken til å gjøre en stor forskjell for flere av de som står utenfor bussen din med triste øyne og prøver det de kan for å få din oppmerksomhet. Du er på tur, for det første har du reist til en annen verdensdel, noe de færreste her får gjøre i sitt liv, skulle du være uheldig og falle å slå deg på turen vil det strømme til med hjelp uten at du trenger å lage et pip, her kjører du rundt i bussen og ser på fattigdommen og kulturen, og knipser fine bilder med det gode fotoapparatet ditt eller med telefonen din. Utenfor vinduet ditt sliter folk hele dagene med å skaffe seg ris på bordet, for å ikke snakke om klær, sko og tak over hodet. Forskjellen på «oss» og «dem» er i bunn og grunn bare det at vi var så heldige å bli født i Norge, og de ble født på Madagaskar. Allerede før vi ble født hadde vi to helt ulike utviklingsgrunnlag. Vi hadde flaks, det hadde ikke de. Likevel har de smil som går rundt hele fjeset, selv når de står i pøsregn uten sko og regntøy og rydder i søla i veikanten så smiler de og ler. Hadde vi også gjort det om vi måte stå barføtt i søla og jobbe?

Når vi er så privilegerte, hvorfor kan vi ikke gi penger til de mødrene og barna som tigger ved bussen? Hvorfor skal vi ikke selge til de som kommer med varene sine inn i vinduene på bussen? Vi har råd til det. Hvorfor skal vi ikke dele ut klær, penger og andre goder uvilkårlig ute på gata til de vi ser mangler noe? Først av alt, fordi vi ikke kan hjelpe ALLE. Ved at noen gir noe, tror flere at de kan få ting av alle andre hvite og.       Ved at noen overbetaler pousspouss sjåføren, vil neste mann møte motstand når han ønsker og betale den prisen som faktisk er satt, fordi en annen hviting ga mye mer. Slike situasjoner kan være svært ubehagelige. Dessuten, kan du ikke gi så mye til alle, hvorfor skal da han som kjørte deg, få mer enn han som dessverre sto bakerst i køen som ønsker å kjøre oss? Han som kjørte deg var kanskje enslig og bodde alene, mens han bak i køen hadde 3 barn, kone og en syk far boende sammen med seg. Det vet vi ikke, derfor er det lurt å betale prisene som er satt og heller gi tips i slutten av oppholdet om det skulle være en sjåfør du hadde brukt flere ganger og var fornøyd med. Det samme gjelder om du gir klær/gaver til de søte barna i veikanten der, du kan ikke gi alle – så gi heller ditt bidrag til organisasjoner som bidrar til å distribuere slike ting til familier som faktisk trenger det. I Madagaskar er det slik at de som tigger ved busser og gatelangs faktisk får tilbud om andre muligheter til å tjene penger, men velger den «enkle» veien, nemlig tigging for å brødfø sin familie. Derfor skal man ikke bidra med penger til disse, da det ødelegger for de som faktisk ønsker bedring i det statlige systemet rundt sysselsetting av de mange innbyggerne på øya. 10.000 aryari tilsvarer ca 25 norske kroner, så vi kan egentlig gi ganske mye uten å merke noe av det selv, da er det veldig vondt å måtte lukke vinduet på bussen rett foran fjeset på den lille søte jenta utenfor som sier «please, money, money». Men som et tiltak for at den lille jenta skal få gå på skole heller enn å tigge, må vi si nei og se en annen vei. Da vil familien forhåpentligvis se at det ikke nytter å bruke barn til tigging, og kanskje til og med at de sier ja til et av tiltakene som tilbys av staten til å tjene penger.

Det gjør så vondt å ignorere mennesker som du ser at ikke har det så bra som de burde, men det hjelper litt når du vet at du gjør det av den grunn at du ønsker at de skal få det bedre på lang sikt, heller en kort! 10 000 ariary vil forsvinne, ved å ikke gi til tiggere kan vi kanskje bidra til forandring og økt fokus på de mer stabile og ordentlige inntektskildene, og på den måten skape en litt mer varig forandring i fattigdommen.

Jeg kjenner meg så inderlig takknemlig for at mine bortskjemte barn er født i Norge, og jeg gleder meg til å en dag vise dem hvordan verden egentlig ser ut, utenfor deres trygge skjermer hjemme i Norge. Jeg er takknemlig fordi jeg slipper å sende mine barn på arbeid, at jeg får lov til å sende dem på skole, takknemlig for at de har klær og sko, å ikke minst at de har gratis helsehjelp om de skulle bli syke.
Jeg håper at de, slik som jeg, får lære hvor heldige de er ved å se med egne øyne hvordan mennesker faktisk lever i verden.

Vær takknemlig, du har så mye mer en du tror!
– Tonje

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s