En dårlig dag på jobben…

Alle har hatt en dårlig dag på jobb, noen mange, andre få, men alle har vi hatt en dårlig dag på jobben. Slo du inn feil pris i kassa og glemte å rette den opp? Snublet du i noe og ødela noe? Sa du til en kunde at varen var stor i størrelsen når den egentlig var liten i størrelsen og kunden kom hjem med varen før h*n oppdaget det? Koblet du et rør feil? Eller fikk noen strøm i seg fordi du slo av feil sikring? Kanskje du glemte å rydde opp etter deg, så noen snublet og skadet seg? Sa du feil navn til en pasient? Eller var du uheldig å tråkke på foten til et dyr? Glemte du å lukke grinda, slik at noen dyr kom på avveie? Glemte du å ta på håndbrekket, slik at bilen som du parkerte begynte å rulle og traff noe? Var du så stresset at du rygget inn i noens bil? Kjeftet du på en kollega for noe som du egentlig ikke burdet kjeftet for? Glemte du å skrive opp en del i et tilbud til en kunde og derfor gav ut feil pris? Eller kanskje du glemte en hel avtale? Eller overså du noe som dommer i en kamp?

I dag ønsker jeg å ta opp nettopp dette, det at alle gjør feil, både hjemme, i samhandling med andre og på jobb. Det er menneskelig, er det ikke? La oss si at du jobber i en klesbutikk, du har hatt en lang dag, og du får en kunde rett før stengetid. Kunden spør om alle mulige ting, og et av spørsmålene gjaldt en kjole som hun ønsket og ha på seg til kveldens julebord. Hun er normalt sett en størrelse L, og lurer på hvordan kjolen er i størrelsen. Hun har ikke tid til å prøve, da hun har en frisørtime om 5minutter. Du svarer at kjolen er stor i størrelsen, og kunden velger derfor å gå på en størrelse M. Du stenger butikken og drar hjem. Når du kommer hjem og setter deg ned kommer du på at du har sakt feil – kjolen var liten i størrelsen, ikke stor. Kunden som også er kommet hjem finner fort ut at du gjorde feil, men butikken er stengt og det er ikke mulig å gjøre noe med det nå. Hun må finne noe annet å ha på seg. Kunden er skuffet, kanskje til og med sint. Du vet at du gjorde en feil, men at det er for sent og gjøre noe med det nå. Plutselig hører du høye rop som «buuu», «Ut med selgeren, inn med ei ku», «Selgerjævel». Det står en gjeng utenfor og roper til deg, kun fordi du gjorde en feil på jobb i dag. For en erfaren butikkansatt, med mange år på baken ville det vært ubehagelig, men kanskje ikke kritisk. Men hva om det var første dagen alene for denne butikkansatte? Tror du hun hadde ønsket og komme tilbake på jobb? Hadde hun turt å prøve en gang til, når hun visste at dette kunne skje om hun gjorde feil igjen? Hvordan hadde DU reagert om det skjedde med deg?

dommer03
Nå har nok de fleste begynt og forstå at det er dommeren jeg ønsker å slå et slag for i dag.

Vi bruker mye tid på håndball her i familien, vi ser på kamper på ulike nivå, helt fra Gutter 6år til landskamper. Vi lar oss engasjere, noen ganger mer andre ganger mindre. Spesielt om kampen er jevn. Vi roper, vi heier, vi sukker, vi blir skuffet og vi jubler. Gutter 6 har bare kampveiledere enda, det er ofte unge, litt sjenerte jenter og gutter som veileder enten på dugnad eller for en symbolsk sum. På J11 er fortsatt dommerne ofte unge, litt usikre og dømmer for en symbolsk sum. Opp på J13 er de litt eldre, men også der relativt unge noen ganger. Når vi kommer opp på Herre A og B kamper er dommerne ofte, men slett ikke alltid voksne. Felles for dem alle er at de bruker tiden sin på å spille en vesentlig rolle for at kampen skal kunne gjennomføres. På et nivå som våre Nærbø Herrer nå spiller på er dommerne godt kurset, de får betalt og det er alltid to stykker. I sekretariatet får de hjelp til å holde kontroll på ivrige trenere og at bytter foregår korrekt. På banen går det fort, noen ganger veldig fort. 2 dommere har altså ansvar for 14 spillere som jobber i et enormt tempo for å vinne en kamp. De står på banen, altså har de tilnærmet samme oversikt som spillerne. Vi som sitter på tribunen har bedre oversikt fra ovenfra. Vi som har barn som spiller sier ofte «Ja, det er jo lett for oss å se lukene når vi sitter her med hele overblikket, for de som står der nede så er det ikke like lett». Dommeren er også nede på banen, og har mer lik spillernes oversikt en supporter overblikket vi har på tribunen.

Hvorfor er det da slik at vi supportere har en tendens til å rope høyt når vi mener dommeren burde tatt en annen avgjørelse? Nå er det ikke slik at jeg mener at vi skal sitte pent og holde munn, og si at dommeren har alltid rett. For det har de jo ikke, men også de gjør feil! Forskjellen ved å gjøre feil på jobb i en butikk, og å gjøre feil som dommer på parketten er at du har en hel haug tilskuere som dommer. Ikke bare er de tilskuere, men de er tilskuere og supportere for to ulike lag. La oss ta et gult kort, alle er enige om at et gult kort er uskyldig, det er noe de aller fleste spillere får opptil flere ganger i sin håndball karriere. Hva gjør vi når en spiller på motstanderlaget får gult kort? Vi klapper, og synes avgjørelsen var alfa omega – selv om vi noen ganger ikke helt skjønte hvorfor den kom. Kommer det er gult kort på vårt eget lag, klapper vi fordi det er et tegn på tøff og hard jobbing. En to minutter da? Dersom en på motstanderlaget får to minutters utvisning, jubler vi! Når en på vårt eget lag får samme straff da? Selv om det er helt på sin plass, er det nesten alltid noen som roper høyt og mener avgjørelsen var helt på jordet. Ofte blir det også ropt høyt etter to minutters utvisning til motspillere, noen ganger fordi det virkelig burde vert utvisning, andre ganger fordi ting går mot oss og vi slår på «det er dommerens skyld at vi ikke kommer gjennom» knappen.

I noen tilfeller får dommerne mye pes, noen ganger «buer» folk, andre ganger kommer «dommerjævel» ropene fram. Er det egentlig greit? Er det slik at når du er dommer så må du gjøre jobben feilfritt hver gang, eller tåle trøkket som noen ganger kommer? Jeg synes ikke det. Selv blir jeg ofte engasjert, jeg er slett ikke alltid enig i dommerens avgjørelser og noen ganger roper jeg høyt «NEI!!» og løfter hendene i været som et tegn på «hva i alle dager var det der»! Noen ganger er jeg direkte misfornøyd med dommerne, og må komme meg hjem å roe meg ned før jeg klarer slippe det.

Et eksempel på det er den siste hjemmekampen til Nærbø Herre A, mot TIF Viking. En tøff, spennende og til tider jevn kamp. En spiller på TIF Viking slår knyttneven rett i ryggen på en av våre egne spillere. Dommeren så det ikke, og spilleren fikk ingen konsekvenser selv om det burde være direkte rødt kort. Alle på tribunen så det, og det brøt ut fullstendig ramaskrik. Selv var jeg rasende, og hadde hodet fullt av ukvemsord om dommeren og spilleren. Jeg snakket også om min misnøye, noe jeg i ettertid skulle ønske jeg hadde holdt for meg selv. Spilleren på motstanderlaget fikk en stor pipekonsert hver gang han fikk ballen en god stund etter hendelsen, til slutt ble det så mye at speaker måtte be publikum om å gi spilleren en ny sjanse og kutte ut pipekonserten. Selv ropte jeg når hendelsen skjedde, veivet med hendene og sa et par stygge ord for meg selv. Det var først da jeg hørte hva som skjedde bak meg på tribunen at jeg lukket munn og fortsatte å heie på guttene våre.

16507821_10208585456134850_4735102965014000563_n.jpg
En dame satt sammen med noen små gutter, og fortalte at nå måtte de pipe på dommer, og hver gang spilleren fikk ballen. Etter hver begynte guttene å bare fokusere på buing og piping, og jeg ble så oppgitt og skuffet at jeg vurderte å snu meg å si noe. Etter det har jeg tenkt en del på dette, det er jo ikke rart at det blir piping og buing på tribunene vist vi lærer barna våre det fra de er små av. Nå synes jeg det er nok.

På Nærbø har vi et av landets beste publikum, mennesker fra andre steder snakker om hvor gode supportere Nærbø har. Bør vi ikke da ta på oss litt av ansvaret for å være et forbilde for de gryende unge supporterne som vokser opp i Nye loen? Guttene som spiller på Nærbø får ingenting igjen for piping eller roping etter dommere eller motspillere, når vi gjør det mister vi fokus på å støtte opp om våre egne – vi bruker all energi på å pipe og bue for det vi er misfornøyd med. Hva om vi heller hadde brukt den energien på å heie ekstra mye på våre egne, for å vise at vi står sammen med laget vårt, selv om ting går imot, vi heier uavhengig av dårlige avgjørelser eller skittent spill fra motstander. Vi løfter laget vårt opp ved å motivere dem, istedenfor å styrke frustrasjon rundt avgjørelser både vi og de kanskje synes var feil. Viktigst av alt – vi lærer de små som ser opp til oss at vi heier, vi støtter og løfter hverandre. Heller en å rette fokus på det negative.

Dersom det var ditt barn, din søster/bror eller niese som var dommer, hadde du også da ropt høyt om dommerens feil på samme måte som når dommeren er ukjent? Jeg velger å tro at uansett dommer, så ønsker de å gjøre en god jobb. Noen ganger har også de en dårlig dag på jobben, burde de ikke ha lov til det? Når du gjør en feil på jobben, ville det da motivert deg til å prøve å bli bedre neste gang dersom du fikk et helt hylekor bak deg som ropte at du var ubrukelig eller at du gjorde feilen med viten og vilje? Eller ville det motivert deg om noe sa «Shit happens, neste gang går det bedre»?

Tonje

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s