#Metoo

Den internasjonale emneknaggen #metoo er i vinden om dagen. Du finner alt fra et svart bildet med emneknaggen under, til historier som gjør deg fysisk uvel å lese. #Metoo er en emneknagg for å kaste lys over omfanget av seksuelle overgrep. For det meste kvinner, men også noen menn deler sine historier eller erfaringer med voldtekt, overgrep og seksuell trakassering. Emneknaggen er internasjonal, og ved et raskt søk på internett og sosiale medier kan du se at omfanget er enormt og at stadig flere står fram med sine historier. Poeng er dette: «Hvis alle som har blitt seksuelt trakassert eller overfalt skrev «me too» som en status, ville vi kanskje gitt folk en oversikt over den faktiske størrelsen på problemet.».

Kampanjer som dette er noe jeg personlig synes er viktig, selv om det er ubehagelig. Mennesker som deler sine historier kan hjelpe seg selv, og ikke minst andre. Flere sitter med hemmeligheten selv, og skammer seg over det som skjedde, når da flere står fram med sine historier kan de klare å se at de ikke er alene, og at det ikke var din feil. Overgrep er ikke bare overfallsvoldtekter. I hovedsak skjer overgrep i ulike grader av personer du kjenner deg trygg sammen med, venner, familie eller bekjente. Kun 9% av alle anmeldte overgrep er overfallsvoldtekter. (kriposrapport 2015). Såkalte festvoldtekter troner på toppen.

#Metoo.

Jeg husker følelsen da jeg våknet. Jeg var redd, jeg forstod ikke hvor jeg var. Da jeg oppdaget at jeg ikke hadde på meg klær og kjente smerten der nede forstod jeg at noe hadde skjedd. Skammen som kom over meg var enorm, da jeg hørte stemmen som sa «God morgen» som om ingenting hadde skjedd. Jeg følte meg så liten, skitten, redd og fortvilet at jeg ikke ante hva jeg skulle gjøre. Jeg husker at det var vondt å puste, og min umiddelbare tanke var at jeg måtte komme meg ut herfra. Jeg turte ikke røre meg, og da han endelig gikk ut av rommet var jeg rask med å kle på meg. Hendene mine skalv da jeg fant mobiltelefonen, og febrilsk prøvde å få kontakt med noen venner som kunne hente meg. Ikke i huset der jeg var, men et stykke unna. Jeg var livredd at noen skulle finne ut hvor jeg var.

Jeg var 16 år, det er tett på 10år siden nå. I etterpå klokskapen er det lett å si hva jeg burde gjort. Følelsene inni kroppen min forteller meg den dag i dag, hvorfor jeg ikke klarte det den gang. Jeg var en utagerende 16åring, og denne kvelden hadde jeg vært på fest til sent, og drukket store mengder alkohol. Jeg hadde kranglet med min far, og var redd for å reise hjem til min mor i tilstanden jeg var i. Jeg visste om et sted hvor jeg var trygg, hvor jeg fikk hjelp, en seng og sove i å helt uten dømmende blikk eller kritiske spørsmål til min oppførsel. Trodde jeg. Restene av alkoholen jeg hadde i vesken styrtet jeg, før jeg slo nummeret på telefonen. Selvfølgelig måtte jeg bare komme, og det gjorde jeg.

Hva som skjedd etter det er fortsatt i store deler svart for meg. Jeg husker at jeg ble båret i seng, og at jeg reagerte på at det var feil rom. Men jeg vet ikke om jeg utrykte det, eller om det bare forble inne i hodet mitt. Det blir svart etter det. Jeg lukker opp øynene, og ser rett på ham. Han er over meg og han smiler. Jeg husker at jeg tenkte at dette ikke er greit, men jeg vet ikke om jeg sa et ord. Det blir svart igjen. Så blir det morgen.

Når jeg skulle gå, vitset han om at jeg ikke ville vennene mine skulle finne ut hvor jeg hadde vært. Jeg sa jo at jeg måtte gå et annet sted for å bli hentet. Jeg husker at jeg prøvde å spille med. Jeg var så redd at han skulle se frykten jeg følte, så redd for…han. To dager før var dette en person jeg følte meg trygg på, nå måtte jeg revurdere hele min tillit til andre mennesker. Klærne jeg hadde på den kvelden ble brent, jeg husker enda i detalj hvordan de så ut. Men jeg orket ikke tanken på å måtte se dem igjen, og bli minnet på. Minnet på skammen, og skylden jeg følte. Flere ganger har jeg gått gjennom det hele i hodet, prøvd å huske noe mer. Men det er helt svart. Sa jeg noen gang nei? Kan det hende at jeg oppførte meg som om jeg synes det var greit? Sa jeg noe? Gjorde jeg noe? Hva var det jeg gjorde, som førte til dette?

I lang tid trodde jeg det var min feil, jeg kunne ikke tenke meg at denne personen ville gjort meg så vondt med viten og vilje. Den dag i dag tror jeg fortsatt ikke at det var gjort med overlegg. Jeg tror ikke han forstod at han gjorde meg vondt, og at det som skjedde var mot min vilje. Det er ikke sikkert at jeg sa nei. Nå vet jeg at det ikke var min feil. Jeg var ikke i stand til å ta vare på meg selv denne kvelden, jeg var så beruset at jeg mistet bevisstheten. Det var ikke min feil. Likevel er skammen der.

Naturlig nok var det vanskelig for min familie og tro på historien når jeg delte den. Jeg var jo en opprørsk 16 åring, med mange dårlige valg på kappen. Han var en snill mann. Jeg mistet mange nære da jeg fortalte hva jeg hadde opplevd. Hadde jeg bare vært en snill ungdom, hadde jeg bare oppført meg – så hadde nok ikke dette skjedd. Da hadde jeg kanskje blitt trodd. Nok en gang fikk tilliten min til andre seg en knekk, selv om jeg var en opprørsk 16åring så var det tungt at så nære mennesker trodde at jeg kunne dikte en slik historie.

Jeg har aldri vært sint, aldri hatt behov for å «hevne» meg. Svært få kjenner hele historien, men som en del av min vei mot å eie mine følelser har jeg delt bruddstykker med venner for å klare å håndtere det som skjedde. Hadde jeg sittet med dette selv i alle disse årene, så vet jeg ikke hvordan jeg hadde fungert i sosiale settinger. I dag preger det meg ikke daglig. Men treffer jeg personen, eller ser noen som ligner så stivner kroppen av frykt. Jeg har sprunget fra handlekurven på butikken, vært lammet av frykt i svømmehallen, løpt ut fra arenaer og grått av skam i bilen på parkeringsplassen. Siste gang for under et år siden. Marerittene er færre, men selv de kan hilse på en gang i blant enda.

Man klarer ikke håndtere alt alene, og det vil aldri helt slippet taket i kroppen. Men det blir bedre. Jeg lover!


 

Jeg har valgt og dele min historie, for å bidra til å skape oppmerksomhet rundt et tema som fortsatt er så tett pakket inn i skam, frykt og tabu. Ja, det er hårfine linjer. Det forekommer falske anmeldelser. Det skjer misforståelser. Det er en helt annen diskusjon. Vi har et ansvar, et ansvar om å være bevisste på omfanget av problemet, et ansvar for å gi av sin styrke til de som sliter med å finne sin.

Til deg, du som sitter med hemmeligheten din helt alene. Du er ikke alene. Vi er mange med deg, og vi er sterke sammen.

Mitt beste verktøy har vært å fokusere på meg selv, kvitte meg med den negative energien og løfte meg selv opp. Ved å styrke meg selv, fjerner jeg delene av makten som frykten har og har hatt over meg.

Det jeg nå har valgt å dele med dere, er langt inne i den personlige sfære min. Jeg deler mine tanker og følelser rund en opplevelse jeg har hatt. Jeg ber om at dere ikke graver dypere i historien, men lar det være med det jeg deler her. Jeg håper at min familie og mine nærmeste skal få slippe å måtte svare på spørsmål ang denne teksten. Spør heller meg. Som jeg skriver over her, er dette et valg jeg har gjort fordi jeg ønsker å bidra til en sak som jeg mener er utrolig viktig.

Takk for at du tok deg tid.
Tonje

6 svar til “#Metoo”

  1. Tilbaketråkk: Takk! – På innsiden

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s