«Jævla utlending!»

innvandring og integrering.jpg

Du som kommer fra Øst-Europa til Norge for å jobbe, slik at du på bedre vis kan brødfø din familie i hjemlandet ditt. Du som kommer fra Syria til Norge for å unngå konflikt. Du som kommer fra Etiopia til Norge fordi du har sakt imot de store herrer i landet. Du som kommer fra Afghanistan til Norge for at barna dine skal kunne få en bedre fremtid en deg. Du som kommer fra et hvilket som helst land til Norge, fordi du rett og slett vet at du har større muligheter for et bra liv her. Hvordan våger du og komme til mitt land, hvordan våger du å ta imot en bit av kaken som mitt land har gjort en så god jobb med å bake?

Det er din feil at jeg ikke får like mye som jeg synes jeg fortjener av staten, fordi staten nå må dele midlene med deg og din familie også. Joda, vist har jeg det bra, gratis helsetjenester har jeg, vann og strøm, mat på bordet – noen ganger så mye at jeg kaster restene i bosset. Klær til alle 4årstider har jeg og – noen ganger rekker jeg ikke å bruke alle før jeg skifter dem ut, så da går de også i bosset. Jeg har krav på ferie fra arbeidsplassen min, og jeg trenger ikke jobbe mer en 100% stilling som utgjør om lag 150timer per måned, ja – også har vi helligdager da, da får vi fri med lønn. Men såpass fortjener vi. Ja, faktisk så burde vi fått mer. Vi betaler jo tross alt skatt, til en stat som har så mye penger, attpåtil betaler vi stadig mer i skatt, å det er naturligvis mye takket være deg. For det er jo slik at det utelukkende er deg og din familie mine skattepenger går til, å det er de skattepengene du kom hit for, ikke sant? Tåpelig spørsmål, hvorfor ellers vil du komme til Norge? For du har ingen intensjon om å bli en del av samfunnet, har du vel? Du har det jo så koselig på asylmottaket, hvor du får et helt rom å boltre deg på, riktig nok sammen med andre noen ganger – men hvem kunne ønske mer? Så det er altså derfor du er her? For å sitte på asylmottaket, uten mulighet for å få jobb eller utdanning, men du får i det minste en bit av de norske skattepengene – da burde du være fornøyd? Ja, for du kan ikke komme her å tro at du skal få det like bra som meg.

Mine forfedre har jobbet hardt for å få Norge dit det er i dag, vi nordmenn legger alle som en ned hardt arbeid hver eneste dag for at vi nordmenn skal ha det bra. Men noen har du lurt, noen nordmenn mener at du fortjener og få de samme mulighetene i livet som oss, har du hørt noe så rart? Du er da ikke født her, da kan du ikke bare komme her å få en bit av kaka vår. Nei, for vi har så mye, og vi vil ha enda mer – da kan ikke du komme her å ta den biten som jeg hadde sett for meg at skulle gjøre slik at jeg fikk enda mer penger på konto. Jeg har nemlig tenkt å dra på familieferie, og det koster en del ser du, men det er jo ganske enkelt akkurat det vi fortjener, familien min og meg. Det kan da ikke forventes at vi skal dra på hytta hver gang vi har fri, vi må jo ut og oppleve verden. Denne gang blir det nok bassengkanten i Hellas, på et all inclusive resort selvfølgelig – vi må jo slappe av når vi har ferie. Ikke alle nordmenn kan dra på ferie heller forresten, men hadde du bare holdt deg i hjemlandet ditt så kunne vi kanskje bruke de pengene du får til å gi alle nordmenn ferie. Du ser nemlig det at her i landet er det mennesker som av ulike grunner ikke kan jobbe som følge av helsetilstand eller andre årsaker. De stakkars menneskene som ikke kan jobbe grunnet helsen sin, de blir gjerne uføretrygdet. Et fryktelig ord det der, som betyr at de får en slant penger av staten som skal gjøre at de fortsatt kan leve selv om de ikke kan jobbe. De har oftest tak over hodet, mat på bordet, vann og strøm, klær til alle 4års tider, men for mange er det ikke mer en det heller. Burde ikke heller de fått (mer)hjelp, før deg? Vi skal jo ta vare på våre egne før vi hjelper andre!

Skammer du deg fortsatt ikke? La meg fortsette. Ikke bare kommer du til mitt land, men jaggu er du frekk nok til å tro at du kan ta med deg noe av kulturen din og. Nei, skal du komme til Norge får du versågod legge fra deg din religion (så lenge du ikke er kristen), din kultur og ikke minst lære deg Norsk FØR du går gjennom passkontrollen. Såpass må vi kunne kreve av deg! Kom ikke her å tro at vi har større respekt for eldre, her har vi respekt for oss selv og de som gjør seg fortjent til vår respekt på vårt helt individuelle vis. Skal du bo i Norge må du følge med. Du har ikke tid til og venne deg til det, du burde forberedt deg før du kom! Vist du ønsker å bli kalt inn til jobbintervju en dag, så kan det være lurt å bare endre navn i det sekund du har landet på norsk jord. Utdannelsen din er ikke verdt en dritt her, så lenge du ikke heter Ola Nordmann. Hvor mange år du var hjernekirurg i ditt hjemland er helt uvesentlig for oss, men du må gjerne vaske våre offentlige toaletter. Du burde jo være takknemlig bare for å få lov til å puste inn vår norske luft. Dessuten får du se til å være åpen og imøtekommende for å skaffe deg et nettverk her, slik som vi nordmenn gjør, og vi er så åpne til alle vi møter, spesielt de vi ikke har truffet før – så det burde du slett ikke ha et problem med.

integrasjon_acc_european_union
Bilde hentet fra: http://www.regjeringen.no

For de som ennå ikke har skjønt det, så er teksten over her skrevet så sarkastisk som jeg overhode klarte. Og – ja, jeg vet at integrering og innvandring er en langt dypere og mer politisk sak en det jeg skriver over her, jeg er også enig i det er betydelige forbedringspotensial i den norske integrering og innvandringspolitikken – men nå var det mer «hvermannsen» jeg snakker til i denne teksten. Tidligere var jeg en av de som mente at vi burde stenge grenser fordi vi ikke ville ha flere innvandrere, jeg var sint fordi de kom hit og stjal sykkelen min, sint fordi de i mine øyne fikk mer en meg for mindre innsats. Jeg var ikke interessert i å vite mer, jeg hadde laget min fordom – og den ville jeg beholde. Nå har jeg lært mer, jeg har sett mer, lest mer og jeg har snakket med flere som har innvandret til Norge. Jeg har snakket med mennesker som ikke ønsker å komme hit, selv om de vet hva som er her. Vi har alle så mye å lære av hverandre, den dagen vi alle forstår det – det blir en fin dag! Nå tenker du nok at jeg er en naiv liten dritt. Jeg er fullstendig klar over at det finnes mennesker som kommer hit av ugreie grunner og som havner i kriminelle miljøer raskt. Jeg er også klar over at det finnes en terrortrussel i verdensbildet, og jeg mener på ingen måte at vi skal ignorere noen av disse faktorene. MEN – på samme måte som at ikke alle europeere er like, er heller ikke alle arabere like, heller ikke alle afrikanere, asiatere eller amerikanere. I alle samfunn, i alle land finnes det mennesker som med viten og vilje gjør andre vondt på ulike vis. Men det er langt ifra alle. Det er ikke landet du er født i som avgjør hva du kommer til å gjøre når du «blir stor». Derimot kan måten du blir behandlet på ha en effekt på hvordan du blir som person når du er voksen.

Alle mennesker, uansett hvor i verden de er født har rett til en mulighet til å forme sitt liv. Alle mennesker i verden har rett til sin egen kultur, selv om man må tilpasse seg kulturen i det landet man besøker eller flytter til – men man kan ikke tilpasse seg en kultur ingen forteller deg om. Alle har rett til sin egen religion, eller til å ikke ha en religion i det hele tatt. Alle har rett til å gjøre de det kan for å ta best mulig vare på sin familie. Kan du med hånden på hjertet si at du aldri ville forlatt et land med lite mat, lite vann, ingen velferdsordninger og lite arbeid, dersom du hadde hatt muligheten til å gjøre det? (Ja, jeg vet at det også kommer flyktninger som er høyt stilt og har penger i det landet de kommer fra.)

Kan vi bare slutte å dra alle under en kam? Før vi dømmer alle, bør vi ikke prøve å sette oss i deres sko? Staten alene kan ikke gjøre Norge til et land som integrerer på best mulig måte uten at vi nordmenn også gjør vår del av jobben. Si hei, sett deg ned å slå av en prat på foreldremøte eller i idrettshallen, smil og hils – bidra! Det koster deg så lite, og det kan gjøre en så stor forskjell.

– Tonje

The aftermath.

The trip is over, and we are back home. We should be happy, right? Finally, home. Is it really that simple? The person who left Norway one month ago, is that really the same person who returned home a few days ago? Is it even possible to stay the same after a month in a different continent and with such a baggage that you now carry with you? I wish I had a good answer for you, but I don’t. Instead I will write this “summary” of emotions and thoughts that I now try to keep in check back home in my ever so usual everyday life. The reason that I am writing this in English, is so that my Malagasy friends can read it as well. I hope you all will excuse my grammar and spelling, and I will try my best not to write it all wrong. Thank you!

First, I have to say thank you, to my family who pushed me to go when I had doubt – you pushed me into one of the greatest adventures in my life. I will forever be grateful to you. Thank you for listening to all the things I tell you about my trip, and for understanding that I will draw comparisons and use examples from Madagascar for a long time. This trip did change me, in many ways that I don’t even understand myself yet, and the memories will forever be part of my heart and soul. I will miss my friends, I will miss the culture, and I did leave behind a piece of my heart. I will cry on occasions and be sad. Not because I am not happy to be home, but because it is hard to accept that I have this life at home, and that my friends there have such uncertainty in their life that I wish from the bottom of my heart that I could change for them. And off course because I miss them. For the first time I understand what “post travel depression” feels like, and I feel blessed to have had such a journey to actually get it.

When I first left Norway I felt sad to leave my family behind, for a whole month and so far away. I was scared. The first time I felt excited to go to Madagascar was on the plane to Ethiopia. The little butterflies made a big fuzz in my stomach. I was finally ready to take in this adventure. Madagascar didn’t exactly bring out its best when we first met, but after a few days I fell in love. With the green rice fields, the red mud on the roads, the trees, the birds, the sounds. Everything is just a big bowl of happiness and gratitude. The people were smiling everywhere, even those who sat on the streets begging me for my water. Wherever you go they say hello, they smile. During the fieldwork we learned that most Malagasy people are grateful for what they have, a happy life is defined by love and family. Not one household wanted more money or riches when asked for their future dreams. All answered that a happy life for them were their faith and the love of their family. They all thanked us sincerely for taking the time to talk to them, they all wished us success and happiness in our life. For me that was a very powerful wakeup call. To be grateful for the things that I do have, and to stop always wanting more. The real riches in life are love, respect and understanding. Not money, not things. Yeah, I know, that sounds like a textbook cliché, and that might be true. But clichés are clichés for a reason, and if you go there I am almost sure that you will agree with me.

I love travelling, and I knew that I would find many things to love at this destination as I have in all the places I have visited. What I didn’t expect however was to make such good friends, and strong bonds with the people that I came to know. These friendships are the thing that I am most grateful for, and the reason why it was so hard to leave. Let’s start with our most amazing guides. The very first day we met Jacky, we knew that this was a man with love and respect for all. His smile could light up a whole village, and his energy was enough to keep us all going for a week. He took the time to get to know us all, he used his own experiences to make examples for us and to teach us about the Malagasy language and culture. He genuinely cared about us and went out of his way to make us all happy. Every single person on this earth should be a little more like Jacky and every teacher should have learned from his way of teaching. Thank you, Jacky – never stop being the bright star that you are! Mihantra(girl), always smiling, always running around to help the sick and to run errands for us in our tight schedule. I am not even sure that you ever slept, you were always near by when we needed you, and you always took the time to talk. I really hope that all those dreams you told me about will come true for you, and that you continue spreading joy wherever you go. I will miss your smile and laughter around every corner. Mihantra(boy), big brother. I don’t know were to start. your energy, your patience, your humor and your protection. Just like the big brother I never had. We had some good conversations, and I was so lucky to meet your family, and got to spend much time with your beautiful son, Erlander. Thank you for inviting me to your home, and for showing us all a good time while keeping us safe.

For our fieldwork we worked together with students from ESSVA, and we became a good gang of friends after just a few days. You all have been great, showing us around, helping us understand and sharing your everyday life and culture with us. Especially the dancing and singing that you do whenever there is music in the air. I will always cherish the memories and all the fun we had together, and I will miss you all! Thank you for all the things that you did for us. I am truly grateful for all of the ESSVA students, with that said there are two of them who hold a very special place in my heart. The strong bond that we share is unique and I will forever be grateful for the relationship we got from this. I am sure when I say that we will remain friends forever, just like the matching bracelets we have says. Soa ny fiarahantsika. If I were to write down all the memories and all the things we shared it would become a book, so I won’t. Manda and Malala, I don’t even know what to say. You guys made such an impact on me that I have trouble finding the words. You opened your homes for me, you taught me things that I would never have known if it weren’t for you. We shared secrets, we shared jokes, we shared our histories and our dreams for the future. In the end we almost knew each other’s thoughts before we said them out loud. We took care of each other, and we became friends, good friends. I am looking forward to the day that you come to visit me in Norway, and I look forward to the day when I will come back to visit you. Thankfully we have facebook and can keep in touch even though we live so far apart. We can share pictures and tell each other about our day to day life and share the big events in our life. Thank you, Manda and Malala for always having my back and for being my friends. The hardest part of the trip was saying goodbye to you both, and I will miss Manda’s dancing everywhere and Malala’s singing and smile all day long. The three adala be’s will reunite one day, Im sure!

To travel to Madagascar is like travelling in a time machine. You go back to where the roads were made of mud, people made their own houses of whatever material they could afford or find on their own. Most of the food are grown for own use, and what is left after saving for the next harvest can be sold to others. The jobs are few, and the politics are bad. For us Norwegians who are used to behave, dress and speak freely as we want we quickly came to know that there were certain ways to dress properly and to behave in a more modest way than we would usually do. We had to stay together to stay safe, even during the day. The people shared what they had, even the ones who had next to nothing. Fihavanana was very important in the society and crucial for many. Things like that makes you think about our own cultural of sharing and helping others who might have less than us. It makes you more grateful for the opportunities that we have in Norway, and it makes your heart open up more for the actually important things in life. I hope that the values and the lessons that I have learned will stay with me forever, that I will not just go back to be the person I used to be before leaving for Madagascar but become a better person because of it. I made a promise to myself when I sat on the plane and saw the last piece of Madagascar disappear under me, that from no on I will do more for the people who have less than me, and that I will be more grateful for the things I have, the things I have had and the things I will get. I will remember that I have more than most people in the world, even on the days when I feel that I don’t have what I want.

To all my Malagasy friends – Misaotra, mandra-pihaona indray ary e!

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Thank you all for following my journey!
– Tonje

Veloma Antsirabe, Salama Andasibe.

Etter en laaang busstur(9,5t) kom vi endelig frem til Andasibe i går kveld kl 18.30. Vi sjekket inn på rommene våre og spiste 3 retters middag sammen kl 19.00. Jeg bor sammen med Anja og Elin i en stor bungalow med eget bad(endelig) og en koselig liten sofagruppe. Hotellet vi bor på er stort og fint, og kontrasten mellom hotellet og landsbyens mange trehus er stor. Denne byen er litt mer sånn en «ser på film» med gamle slitte hus av alt fra gamle treplanker til ulike ting de har funnet langs veien. Det er en stor togstasjon her, men det går ingen tog, det står bare noen gamle vogner stille på skinnene å utgjør gode fotomuligheter. Posthuset har ikke forandret seg det grann siden 40 tallet, og telefonen med linjeuttak står fortsatt på disken, sammen med et gammelt skap som inneholder nye postkort til de turistene som måtte komme innom. Virkelig et magisk sted, hvor du føler du drar enda lenger tilbake i tiden. Før jeg forsetter på Andasibe er jeg helt nødt for å fortelle dere om vårt siste besøk i Antsirabe før vi dro, nemlig besøket i Tobyen der, og hvordan det var å dra fra våre nye venner.

Toby. En landsby for psykisk syke mennesker, hvor de blir passet på av hyrder i kirken. Husene de bor i omringer kirken, hvor det 3 dager i uken foregår gudstjenester med åndeutdrivelse og forbønn. Hyrdene driver åndeutdrivelse både i kirken og hjemme eller på sykehus ved forespørsel. Pasientene som bor i Tobyen er mellom 18-100år, og har diagnoser som adhd, demens, depresjoner osv. De kommer her enten fordi de tror at de er besatt av ånder, eller fordi medisinsk behandling ikke hjelper dem. Mange går i fotlenker, som en form for beskyttelse mot seg selv og for at de ikke skal kunne forsvinne fra hyrdene. I tobyen i Antsirabe bor det rundt 200 pasienter og 22 hyrder, hver hyrde har ca 10 pasienter som da bor i et felles rom i huset til hyrden. Behandlingen er i all hovedsak åndeutdrivelse og forbønn. Det finnet en liten klinikk her hvor de blir behandlet ved sykdom, ellers blir de noen ganger medisinert med beroligende medikamenter.

Da vi kom til tobyen var gudstjenesten allerede i gang. Vi fant oss en benk og satte oss ned. Mange ulike mennesker var oppe og snakket, men alt var på gassisk så vi forstod ikke hva som ble sagt. Vi hadde så vidt satt oss ned før tårene mine strømmet på, jeg hadde ingen sjanse til å holde dem tilbake. Slik holdt jeg på hele gudstjenesten, men under selve åndeutdrivelsen ble det så intenst at jeg hulket så mye jeg gråt. Jeg var ute to ganger for å trekke luft, da jeg ble så svimmel og uvel. Selve skriftopplesingen var ikke så intens som fryktet, så jeg tror det var lyden av lenkene som klirret langs benkeradene som gjorde at tårene trillet så fort og så lenge. Jeg fikk også forbønn, noe jeg synes var veldig fint etter den meget emosjonelle gudstjenesten. Da vi kom ut ville de fleste hilse på oss, og mitt første møte med menneskene bak klirrelydene i kirken ga meg nok et sammenbrudd av tårer. En gutt på 23år kom mot meg og skulle hilse, han hadde korte små steg, fordi føttene hans var lenket sammen av kjetting og hengelåser. Han fortalte at han hadde vert der i noen måneder, men ettersom han ikke var så god på engelsk fikk vi ikke snakkes stor mer med ham. Vi var også så heldige å få møte en hyggelig fyr med det vi tror må ha vært en mild form for CP, også han med føttene lenket sammen. Han fulgte oss rundt og viste ivrig frem kameraet sitt og telefonen sin, som var en trepinne. Vi måtte stille opp å smile til kameraet flere ganger, og han var snar med å fortelle oss om bildet var godkjent eller ikke. Så fort bildet var ferdig ringte telefonen, og han svarte ivrig «hallo, hallo, okey, okey» før han tok den ned igjen. Han var virkelig en fyr som likte og glede andre. Besøket i tobyen kan godt oppsummeres med intenst, følelsesladet, vanskelig, grusomt og fint. Menneskene der gjør så godt de kan for å hjelpe, og med de beste intensjoner. For oss er det dermed vanskelig og godta at dette skjer i 2018.

Mandag ettermiddag samlet vi oss på Lovasoa for et bedre måltid før noen av oss dro på byen sammen med de gassiske studentene. Vi spiste en form for lapskaus og pannekaker og koste oss sammen. Deretter dro vi ut for å ta etpar øl, og svinge oss på dansegulvet en siste gang før vi måtte forlate våre nye venner. Stemningen var litt laber, fordi vi alle viste at når kvelden var slutt måtte vi si farvel og på gjensyn. Vi var ikke klar, vi skulle så gjerne hatt litt mer tid. Vi danset og koste oss, og før vi viste ordet av det var det tid for å komme seg tilbake til Lovasoa. Allerede da vi tok jakkene våre fra utestedet begynte tårene og presse på, og det ble utvekslet klemmer hele veien ut av utestedet. Vel ute trillet tårene på samtlige, og de fortsatte og trille hele veien hjem til Lovasoa. Uten for porten stod vi sammen, vi klemte, vi gråt, vi lo, og ingen ville dra. For meg var det spesielt vanskelig å reise fra Manda og Malala, som jeg har fått så utrolig god kontakt med, og som jeg uten tvil kaller venner for livet. Tilslutt måtte vi gå på andre siden av porten, og vennene våre satte seg i hver sin pousspouss for å dra hjem. Da vaktene lukket porten for siste gang var det ikke flere tårer igjen, bare en øredøvende stillhet fra oss som nettopp hadde sagt farvel. Jeg sitter igjen med fine minner, og jeg var så heldig og fikk fine armbånd av Manda og Malala som jeg setter stor pris på og kommer til å bruke mye. Minnene skal jeg ta godt vare på, helt til vi en dag møtes igjen i Norge eller i Madagaskar og kan lage enda flere minner sammen.

27265027_543238062715797_1492090823_o

I dag har vi vert i regnskogen og fått se slanger, lemurer, kameleoner, øgler, edderkopper, øyenstikkere og sommerfugler i nydelige farger. Nå slapper vi av før vi skal tilbake i regnskogen nok en gang, i kveld blir det nattsafari og forhåpentligvis enda flere dyr! 🙂 I morgen drar vi videre med bussen til Foul Point hvor strandlivet venter.

Takk for at du leser! 🙂
– Tonje

We will miss you!

Tiden vår I Antsirabe går mot slutten, og det raskt! Nå er vi straks ferdige med oppgaven som skal leveres, og vi bruker all tiden vi kan på å være sammen med våre nye venner, de gassiske ESSVA studentene. I helgen har vi fått besøk barnehjem og hatt en hel dag fri! Regnet kom selvfølgelig på fridagen vår, men det stoppet oss ikke fra å nyte dagen fra morgen til kveld likevel. Vi var så heldige å få dra på middagsbesøk til Malala & Mihantras familie på landet. Det innebar både tur med lokalbussen og lang gåtur på våte og møkkete veier omgitt av nydelig grønne rismarker så langt øye kunne se.

Lørdagsmorgen var satt av til selvstudier, men stort sett alle lå ute i solen og slappet av! På ettermiddagen dro vi til barnehjemmet Akanisoa hvor det bor barn fra ca 4 til 18år. Barnehjemmet er finansiert av NMS, og barna her får både skole og gratis helseoppfølging. Vi fikk høre sang og vi sang norske sanger til dem. Etter at vi hadde fått informasjon om barnehjemmet og hørt på sangene deres var det tid for lek. Vi hadde slå på ringen, bro bro brille og bjørnen sover. Barna var mildt sakt giret og latteren satt løst. Noen prøvde kameraene våre, noen av jentene flettet håret vårt, og guttene spilte basketball og sprang rundt og lekte med barna. Det var veldig fint! Etter besøket på barnehjemmet dro jeg og Anja for å møte Manda og Malala for å dra på besøk til en av de andre studentene fra ESSVA. Det hele endte med at vi dro hjem til leiligheten til Malala og deretter på restaurant for å spise et bedre måltid før vi gikk hjem og la oss. Det var en veldig fin dag!

I dag tidlig var vi klar kl 10 for å dra på markedet i øsende regn. Manda, Malala, Juliot & Franco kom for å bli med oss, og sammen dro vi til Tsena sabotsy markedet, som egentlig er et stort lørdagsmarked her i Antsirabe. I øsende regn men med topp stemning fikk vi sett mye, spist kokt mais og riskaker som er en gassisk kake laget av ris. Jeg fikk handlet en gave til en venn som venter en jente til sommeren. Deretter kom resten av gruppen vår og vi dro sammen med lokalbussen hjem til foreldrene til Malala og Mihantra hvor vi skulle spise middag. En tur med lokalbussen her er interessant, det er nemlig ikke slik at bussen er full før det renner over. Når det er fullt i setene så blir det bare sendt ut planker som man kan legge mellom setene og så setter man seg der, resten stuer seg inn bak, det er ikke veldig viktig om døren kan lukkes eller ikke. Når vi endelig var fremme med bussen gikk vi et godt stykke på de rødbrune veiene på landsbygden, mellom høye trær, rismarker og nydelige fjell i bakgrunnen. Vi gikk og hørte på den magiske stillheten som kun finnes her på landsbygda. Veiene var fulle av gjørme og jeg tråkket selvfølgelig nedi hvert eneste gjørmehull jeg møtte – til slutt ble jeg så lei at jeg bare tråkket gjennom både sølepytter, gjørme og gress. Det ble mye latter og moro av det, barna langs veien ropte «Wasa dala be» som betyr «Utlendingen er veldig gal». Når vi kom frem til huset fikk vi hilse på mor, far og en bror til Malala og Mihantra og se rundt i det store huset deres før vi satt oss ned for å spise. Det ble servert ris fra egne rismarker, kylling, svin og tomatsalat, til slutt fikk vi fruktsalat med fersk frukt til dessert. Maten var helt super, og frykten for at vi skulle få dårlig mage forsvant så fort vi startet og spise.

Vi avsluttet med bilder sammen, og deretter dro vi videre til Lac Andraikiba. Her ventet mer regn, mer gjørme og vi ble enda våtere – MEN, vi fikk handlet oss fine armbånd og jeg fant det som sto øverst på ønskelisten min da jeg dro hit, nemlig håndlaget julekrybbe i tre. Jeg kunne ikke gå fra den, og fikk heldigvis kjøpt den med meg hjem. Tenk så fint å ta frem julekrybben fra Madagaskar hvert år til jul. Gleden var stor og vi kunne gå tilbake til bussholdeplassen for å dra hjem. Mette av inntrykk, nye minner, god mat og mye latter og moro. Takk for at dere er akkurat dere, Johannes, Eline, Manda og Malala. Thank you! Og takk for at vi fikk besøke hjemmet hvor dere vokste opp, Mihantra og Malala!

IMG_5906

I morgen blir det besøk til Toby’en her i Antsirabe, og resten av dagen skal utnyttes maksimalt sammen med de gassiske studentene, vi skal ha felles middag her på Lovasoa, deretter blir det dansing på ekte afrikansk vis ut i de sene nattetimer. Tirsdag drar vi fra Antsirabe og vi skal på ferie! Det blir veldig bra, men vi kommer definitivt til å merke at vi mangler våre nye venner som vi ikke er klare til å si «Veloma» til.

– Tonje

Livstegn

Vi er kommet så langt som halvvegs på reisen vår, å det er snart tid for å bevege på oss. Andasibe, regnskog, strandliv og Foul Point venter på oss! Men først skal rapport fra feltarbeid skrives og leveres, og vi skal utnytte den siste tiden sammen med våre nye venner før vi må dra videre. De vennskapsbåndene vi har knyttet her er virkelig unike, fra hver sin kant av verden, totalt ulike historier og fremtidsutsikter. Likevel har vi blitt gode venner, vi danser sammen, synger sammen – vi har det gøy sammen! Jeg er så utrolig takknemlig for det, men på samme tid skulle jeg ønske det ikke var slik… Hvorfor? Jo, fordi vi kommer til å gråte i strie strømmer når vi må dra, og vi kommer til å savne de sånn! Heldigvis har vi mange gode minner, som vi aldri kommer til å glemme! Vi har byttet gaver med hverandre, delt drømmer, fortalt våre historier. Minnene er mange, å de har vi heldigvis med oss hele veien hjem til Norge! Tenk at vi er så heldige!

De siste dagene her i Antsirabe har virkelig fløyet av sted, hvor tiden blir av skulle vi gjerne vist. Jeg lengter hjem til mine kjære, men på samme tid føler jeg at jeg har alt for liten tid her. Jeg skulle ønske at den pauseknappen var virkelig, slik at vi bare kunne pause de fine øyeblikkene å nyte dem litt lengre! Vel, la oss ta en liten statusrapport på stemningen og helsen til alle i reisefølge! Det har seg nemlig slik at det har vært sykdom fra første dag, med feber og influensa. Videre har vi alle bare fulgt i tur og orden, feberen har virkelig herjet med oss her nede. Per nå er de fleste friske og raske igjen, mens noen av oss har litt «etterpåsleng» enda, som litt snørr, hoste osv. To stykker er fortsatt syke, en med influensa og en med matforgiftning, så har vi to stykker som er innlagt på sykehus! De ble lagt inn i går, da det ble sendt en hel buss(!) med syke som skulle til legen, akkurat hva som skjer med de vet jeg ikke mye om – men det rapporteres om at de er blitt bedre.

I går hadde vi vår siste undervisningsdag på ESSVA, og studentene hadde laget til en helt RÅ(!) avslutning for oss, med tradisjonelle afrikanske danser. Det var musikk, dans og topp stemning! Først viste de oss sine fantastiske danseferdigheter, før de inviterte opp oss norske studenter til å være med 🙂 Utrolig gøy! Jeg var fortsatt ikke helt i form, å dermed fikk jeg slappe av mens jeg kunne filme det hele, og bare nyte showet! Afrikansk dansing altså, det finnes ikke maken!

I dag har vi hatt selvstudier og fått besøkt fengselet her i Antsirabe. Fengselet har 3 avdelinger, en for gutter under 18år, en for menn og en for kvinner. Totalt er det 820 innsatte her. I avdelingen for gutter under 18år var det nå 23 stykker, der kun 1 av det hadde fått sin dom, resten ventet. Den yngste gutten var 14år, og den eldste var 17år, de aller fleste var siktet for voldtekt. Avdelingen var liten, en soveavdeling hvor det var en gigantisk køyeseng, hvor alle de 23 sov. På harde treplanker, uten madrasser. På soveavdelingen stod en liten tv, og det lå noen spill fremme. Mat blir servert 1 gang per dag, dersom du ikke har familie som kommer med mat til deg. Maten som blir servert er den samme hver dag, Kassava, altså søtpotet. En fin ting her er at alle guttene på avdelingen har obligatorisk undervisning, og de kan velge mellom jordbruk, oppdrett eller elektronikk for eksempel.

På kvinneavdelingen bor det 52 kvinner, og 7 barn, noen er født her, andre er her fordi de ikke kunne skilles fra sin mor. Barna bor i fengselet sammen med mor til fylte 5år, da blir barnet plassert på et slags barnehjem hvor det får undervisning og kanskje blir adoptert bort. I avdelingen for menn er resten av fangene. Det er en åpen plass midt på, og under tak er det laget nesten som et marked, hvor de har frukt, salat, sigaretter osv. Når vi går rundt ser vi at noen sitter og broderer, andre spiller spill og noen bare sitter og smiler så fint. Felles for dem alle er de enkle levekårene, samt at alle de voksne også får tilbud om utdanning, veldig få bruker den, men det er fint å vite at muligheten er der likevel. I følge vakten som guider oss rundt er det stort sett harmoni i fengselet, de trange kårene gjør at de deler på det de har, og når vi sier Fihavanana, smiler han bare bekreftende. Om det stemmer med de faktiske forholdene får vi nok aldri vite. Vi hadde med en gitar og en cd spiller til de innsatte, og som takk for gaven spilte de to sanger for oss, med en blanding av trommer og hjemmelagede instrumenter av flasker og poser. Utrolig kult!

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Takk for at du leste, og GOD HELG! 🙂
-Tonje

Soa Ny Fiarahantsika!

IMG_5482

«It means like good team in English” – Malala. Feltarbeid gruppen vår kunne ikke blitt beskrevet på en bedre måte, en nettopp BRA LAG! Vi er nå ferdige med den nest siste dagen av feltarbeidet, og vi har vært innom i mange hjem, butikker, kirker, skoler, sykehus og til og med hos sjefen i «Fokotanyen» vi har hatt som base for arbeidet vårt! Her var jeg så heldige å få kose med den 1mnd gamle babyen som var barnebarnet til Henri som han het. En Fokotany er som en mindre enhet i en kommune, kanskje litt som en bydel. Hans jobb er å ta vare på og holde kontroll på menneskene i sin Fokotany, han holder blant annet styr på antallet mennesker som bor der, og jobber for at de skal få det best mulig. Helgen har vært veldig innholdsrik, vi har feiret bursdagen til Tonje med afrikanske rytmer og allsang, vi har fått se på flott gassisk natur på Tritriva innsjøen, som er en tidligere vulkan som nå er blitt en innsjø. Jeg har fått meg fletter i håret, av utrolig dyktige Malala, og jeg har fått besøke hjemmet til Manda! Med andre ord, opplevelsene har vært mange! Misaotra!

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

 

La oss starte med Lørdagen. Frokost kl 07.00. Bussavgang kl 08.00. Feltarbeid til kl 14.30. Buss hjem kl. 14.30. Oppsummering til kl 17.00. Kveldsmat kl 18.30. Bursdagsfeiring på La Palette og Vakinight fra kl. 20.00 – 01.00. Tett program der altså! 🙂 På feltarbeidet var vi innom flere hus og fikk høre enda mer om den gassiske kulturen og hvordan de lever. Været var bra og feltarbeidet gikk veldig fint. Vi spiste lunsj i pastorens hus, og fikk tatt masse fine bilder. Spesielt en familie vi var innom gjorde sterkt inntrykk på meg, og selv om jeg klarte og holde tårene inne når vi snakket sammen, rant de i strie strømmer når vi kom utenfor huset, OG da jeg skulle prøve å fortelle om det ved oppsummeringen senere på dagen. Om du nå tenker at jeg kanskje har sett eller hørt noe helt grusomt, da blir du skuffet. I huset bodde det et eldre ektepar, hun var litt skrøpelig og syk, han var gammel men skarp og hadde god helse. Han hadde oppnådd mye i livet sitt, han hadde vært rådgiver for ordføreren i kommunen tidligere, og nå var han president i kirken. I forhold til gassisk stander var ekteparet godt stilt, i forhold til norsk stander så det ut som de bodde i et hus fra 1800 tallet som aldri var blitt vedlikeholdt… Han fortalte mye om livet deres, om barn, utdanning, helse osv. Et av spørsmålene vi stilte var, «Hva er et godt liv for deg?». Svaret hans kom kontant, «Et godt liv er et liv hvor ektepar elsker og respekterer hverandre, og hvor foreldre og barn elsker og respekterer hverandre». Allerede da kjente jeg tårene presse på. Han kunne sakt så mye annet, fordi han mangler så mye. Men kjærlighet og respekt var det gode liv for han. Inne i hjertet vårt er det akkurat det jeg tro de aller fleste ønsker seg mest av alt, enten vi er fra Norge eller Madagaskar. Han avsluttet med og takke oss mye for at vi tok oss tid til å prate med dem og ønsket oss suksess og lykke i livet. Han ønsket at vi skulle få et godt liv og han kom ikke til å glemme oss. Å være i hans sko og ønske oss, «privilegerte nordmenn» suksess og lykke i livet med den største oppriktighet ble så sterkt for meg at tårene nærmest fosset. Tenk om vi alle hadde klart og ønske de som har mer enn oss den største suksess og lykke i livet.

Etter feltarbeidet hadde vi oppsummering på Lovasoa, deretter dro de gassiske studentene hjem og vi gjorde oss klar for kveldsmat. Kl. 20.00 møtte vi den gassiske gjengen utenfor Lovasoa og dro sammen til La Palette. Her feiret vi nydelige Tonje sin bursdag, med sang og afrikansk dans, det var helt «rått» for å si det på godt jærsk å se på rytmen til våre gassiske medstudenter, også læreren vår Ellen kom og svingte seg på dansegulvet – Sporty gjort! Vi danset oss «inn i natten» på nattklubben Vakinight, og våre nye venner fulgte oss helt hjem til porten på Lovasoa, for å forsikre seg om at vi kom oss trygt hjem.

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Søndagsmorgen, litt slitne fra lørdagskvelden var det tid for å se den tidligere vulkanen Tritriva, som nå er en innsjø! Litt dårlig informasjon gjorde at veldig mange av oss hadde alt for dårlige sko, klær osv. Dessverre så kom regnet og turen ble våt, kald og glatt. Da vi kom ned til innsjøen derimot var det vel vært turen, selv om vi følte oss som asiatiske turister på vei til Preikestolen med sandaler og skjørt. Vel, alt gikk bra likevel og naturen var helt fantastisk. Etter at vi var kommet oss tilbake i bussen kjørte vi innom en silkefabrikk og fikk se hvordan de lagde skjerfene som ble solgt i butikken. Så fikk vi handlet oss nydelige silkeskjerf. Jeg og Malala hadde avtalt å ordne fletter i håret mitt etter dette, og hun kom på bussen ved silkefabrikken og vi dro til markedet sammen. Markedet er egentlig et lørdagsmarked, og Malala sa at det var ganske mange mennesker her på lørdager, og jeg synes egentlig det var mye mennesker nå – vi fikk kjøpt løshåret og tok en pouss pouss tilbake for å få ordnet fletter. Malala brukte omtrent 2 timer på å flette håret mitt, og jeg hadde kjøpt et silkeskjerf til henne som takk for hjelpen. Fihavanana lives sa hun, og refererte til at vi begge gir noe til hverandre, noe som er en viktig del av den gassiske kulturen.

Jeg hadde ytret et ønske om at jeg gjerne ville se hvor Manda eller Malala bodde, og jeg og Malala dro for å besøke Manda. Det var et godt stykke utenfor byen, og den veien går han ofte til og fra skolen dersom det ikke er penger til bussen, eller at den ikke går. Han selv sier at det går helt fint, og vi ble vell enige om at det er god trening og godt for kroppen! Manda bor sammen med sin onkel og tante, og sitt søskenbarn. Hans mor jobber på Mauritius på en fabrikk der, og hun skal være der i 3år til. Hans far døde da han var 8år, men han liker ikke å snakke om det. Hjemme i huset var det enkle kår, vi kom inn i en lang gang hvor det var bord og en seng i hjørnet, i det andre rommet var det en stue og seng. Kjøkkenet har de utendørs, fordi de bruker kull til å få varme. Hagen var veldig fin, med fine blomster, og noen store fine solsikker. Vi fikk servert hjemmelaget fruktjuice, og jeg fikk hilse på tanten og kusinen hans. Vi traff også noen av hans nevøer da vi skulle gå til en restaurant for å spise kveldsmat. Etter kveldsmaten dro jeg og Malala tilbake til Lovasoa, og hun gikk videre hjem til seg selv. Jeg er veldig takknemlig for at jeg fikk lov til å komme på besøk som en venn, og ikke bare som en student på feltarbeid.

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

I dag har vi fått besøke to skoler, et sykehus og sjefen i fokotanyen som tidligere nevnt. På den første skolen var det barn fra 3år og oppover, det var 71 studenter og 2 lærere. I hvert klasserom ble det undervist i to ulike ting på samme tavle, i et rom var altså både trinn 1 og 2. Tavlen delte de på midten. Jeg satte meg sammen med barna og tok notater mens de andre gjorde intervjuet, mens jeg satt der tegnet jeg små smilefjes på papir som jeg rev ut og ga til noen av barna – som ble så glade! Etterpå fikk vi leke sammen med dem ute, og da jeg fant frem snapchat på mobilen og barna fikk lov å se på seg selv med ulike filter så ble jeg nærmest druknet i barn. Jeg måtte bare sette meg ned på bakken, og da vi skulle gå var jeg full av rødbrun gjørme på føttene. For en gang skyld så det ut som jeg hadde fått sol på kroppen, dessverre forsvant det da jeg dusjet senere på kvelden! Jeg kunne skrevet mye mer om skolen og barna, men nå har jeg allerede skrevet så mye at jeg skal prøve å runde av!

I morgen er det siste dag med feltarbeid, og vi skal dra å besøke en fabrikk som jobber med utvikling av jordbruk i området. Denne fabrikken er et samarbeid mellom Norge og Madagaskar. Forhåpentligvis rekker vi å møte noen familier til før vi skal avslutte på rådhuset og møte ordføreren (som forhåpentligvis kommer denne gangen). Det blir en litt større oppsummering etter siste dagen, og så skal vi spise sammen med Essva studentene før vi drar ut på «byen» for å feire vel gjennomført feltarbeid og nye vennskap.

Misaotra!
– Tonje

Takk til Johannes Severin Hansen og Malalaniaina Narindranjanahary for at jeg fikk bruke bilder dere hadde tatt også! 🙂 

 

Feltarbeid #1

Endelig var dagen kommet for feltarbeid! Det har jeg, og mange andre med meg gledet oss stort til. Det blir spennende å få besøke familier i sine hjem, og høre om utfordringer og tiltak i institusjonene rundt Antsirabe. Vi blir delt inn i grupper, med 3 eller 4 nordmenn, to gassere og 1 gassisk guide. Vi er gruppe nummer 4, og består av Tonje, Manda, Kristianne, Malala, Eline & Johannes. Vår guide er landsbyens pastor, som for øvrig kjenner alle i landsbyen som igjen gjør at vi går omtrent 100meter før vi stopper og snakker med noen som han kjenner. Han er en trivelig fyr, som snakker litt engelsk, men ikke veldig tydelig. Manda og Malala er kjempeflinke i engelsk, og oversetter mellom gassisk og engelsk som det største selvfølge, litt forklaring og tolking må til noen ganger – men jeg synes vi klarer oss veldig bra! Vi prøver også å lære noen gassiske ord, og de får lære noen norske ord. Kjemien i gruppen er veldig god, og mens vi vandrer fra hus til hus går praten non stop! Det er så gøy! SOA NY FIARAHANTSIKA!! (Good team på gassisk).

Vi startet med en åpning, hvor det skulle være taler og litt informasjon, samt tildeling av IMG_5326guider. Guidene ble introdusert og vi ventet tålmodig på ordførerens ankomst… Veldig tålmodig, gassere er ikke akkurat punktlige for å si det veldig forsiktig. (Med unntak av når de gassiske studentene skal ta med seg oss nordmenn på karaokebar, da er de tidlig ute!) Vel, tilbake til åpningen. Viseordføreren kom til slutt, da det viste seg at ordføreren måtte dra å møte en minister som kom på uanmeldt besøk. Taler ble holdt av både viseordføreren, læreren vår Ellen og Pastoren i byen. Så fikk vi stille litt spørsmål til viseordføreren om forholdene i landsbyen, utfordringer og deres arbeid for å forbedre utfordringene de hadde.

Deretter ble vi kjørt et stykke med bussen, og vandret forbi husene ved hovedveien og bak mellom grønne åkre, fargerike hus og masse mennesker. Det er fryd for øye å komme inn her, åkrene er frodige å grønne, husene brunrøde av jord. Dyrene går fritt rundt, både kyr, sauer, hunder, katter og kyllinger. Roen som ligger i luften er øredøvende, det er litt som å være i en fjern drøm. Det finnes ikke lukt av eksos, ikke støy fra trafikken, ingen høye lyder, bare lyden av en barnelatter i det fjerne, og noen dyr som gir lyd fra seg. Det ligger en ro over stedet som er helt unik. Vi tusler på veg til det første huset, og ser på alt som finnes her, frodige trær med epler, lime og flotte blomster. Til vår store glede fant vi et enormt avokado tre innimellom der! De som bor i husene rundt kommer ut til portene sine for å se på de hvite menneskene som kommer til landsbyen deres, noen vinker og hilser pent, andre er sjenerte og lurer på oss fra bak en vegg. Barna kikker nysgjerrig på oss, noen smiler andre har store øyne. Inntrykkene er mange og noen er sterke. Det krever jobbing å holde seg i følelsesmessig sjakk under intervjuene, og når vi bare beveger oss rundt og ser på ting. Menneskene vi har møtt i dag har hatt mye å fortelle, og har ulike perspektiver og tanker om livet.

Den første familien vi var innom bodde i et hus i hovedgaten, med en liten bedrift på bakkeplan. Da vi gikk inn kom vi først gjennom butikken, deretter et bakrom før vi kom bak i bakgården og så trappen som førte oss opp til etasjen over. Høydeskrekken min fikk seg en test, da trappene var gamle treplanker festet til veggen og et rekkverk som så ut som det hadde falt ned før. Tårene trillet mens jeg tvang meg selv opp, men det gikk bra! Inne står det et enkelt bord, noen plaststoler og en trapp som fører til etasjen over. Ingen bilder, bare en liten vase på en kommode med litt blomster i. Det er enkle kår, men alle er så fornøyde. Kvinnen som tar imot oss bor i huset sammen med sin mann, sine to barn, sin mor og sin bror med kone. Barna leker rundt på gulvet, mens mor svarer ivrig på spørsmålene våre – det hun klarer sier hun på engelsk. Hennes mor er også i rommet, og står og smiler bredt og nikker bekreftende på alt hennes datter sier. Kroppsspråket deres er ikke til å ta feil av, de er takknemlige for at vi er der for å høre på det de har å si, de ønsker og dele med oss, de ønsker å hjelpe oss å lære. De smiler, de ler og de viser med hele kroppen at de er glade for og åpnet hjemmet sitt for oss. Det er inspirerende. På spørsmål om hva hun så på som et godt liv, svarte hun raskt og kontant: «At familien min har det bra, og at vi har gud i livet vårt.». Hun synes livet var bra nå, og fortalte at de var midt på treet med tanke på økonomi i husholdet. Deres inntekt var 50.000 aryari pr.dag. Det tilsvarer 125 norske kroner. PER DAG! Det blir ca 3750kr i inntekt pr.mnd. Og dette tilsvarer en midt på treet husholdningsøkonomi her, det er helt utrolig.

Kvinnen ville at vi alle skulle ta bilder sammen, og vi utvekslet kontaktinformasjon i form av E-post for å kunne dele bildene. Det neste huset vi besøkte var et lite hus, hvor mor, far og tre barn bodde. Far var i militæret og det gjorde intervjuet ganske spesielt, fordi vi ikke kunne ta bilder av noen, heller ikke stille spørsmål til mannen i huset. Vi kunne heller ikke spørre kvinnen om inntekt, arbeid eller slike ting. Det ble altså et ganske overfladisk intervju, og det var lett om merke at mannen var veldig skeptisk til oss. Etter hvert spurte han oss om hva vi egentlig var ute etter, og da vi forklarte at vi skulle skrive et objektivt essay om Madagaskar’s kultur og hvordan gassere selv forteller om livet her nede. Da slappet han mer av, det viste seg at han trodde at vi skulle skrive om hvor fattig og hvor dårlige kår det var i landet og det ville han ikke bidra til. Vi fikk altså oppleve to vidt forskjellige hjem allerede i dag. I morgen venter flere hus og flere inntrykk. Nå er det kveld, og alle dagens inntrykk skal gjennomgås i hodet og det skal gjøres plass til de mange som kommer i morgen.

Jeg gleder meg til og bli bedre kjent med studentene fra Essva, som alle har ulike drømmer og tanker om fremtiden. Jeg beundrer deres pågangsmot, og deres selvfølgelige harde jobbing mot å nå sine mål! Her er skolegang en mulighet for å skape seg en trygg fremtid, og den betyr mye for de som er så heldige å få gå på skole. Hjemme i Norge må vi jobbe med å minke frafallet fra eksempelvis VGS. Det som vi hjemme i perioder ser på som en tvang, er her en luksus som langt fra er alle har. Tenk hva disse menneskene hadde gjort om de hadde fått gratis 13 års skolegang, og med de uendelige mulighetene som følger og som vi tar som en selvfølge?

Takk for at du leser!
– Tonje

SDL & Fritid…

I dag har vi hatt en nydelig dag, solen har skint siden vi stod opp – og det har vert varmt! Vi startet dagen med skole, og fikk lære litt om tradisjoner og gassisk kultur. Etter skolen var vi på besøk på SDL, som er et slags opplæringssenter for de som sliter med å finne jobb og inntekt, i hovedsak alenemødre. Vi fikk oss også tatt en tur til et hotell i nærheten, hvor noen badet og noen bare nøt en kald øl i solen. Til kvelden kom det et enormt regnvær, med lyn og torden i stor stil. Veldig stilig og se.

I timen i dag hadde vi sosiale og økonomiske studier, samt kultur. Vi lærte om «tombs» som er likhus, hvor man begraver sine forfedre. Utenpå disse er det kunst som forteller oss noe om personen som er begravd der. Det finnes «tombs» hvor det bare ligge en person, og det finnes de hvor det ligger flere personer fra samme gruppe. Det er ulike praksiser for hvem som begraves inni her, og hvordan. Alle tombsene er firkantede, og likene inni har hodene sine vendt mot nord. Det blir holdt likvendinger hvor likene får byttet bandasjene de er pakket i, og det holdes fest for dem. Forfedre er veldig viktig i gassisk kultur, og det er en form for fellesskap rundt felles forfedre som er viktig. Blant annet har gruppen med felles forfedre ulike ting som de nedarver etter hvert. Alle kvinner tilhører sin far eller brors gruppe, selv om hun er gift. Dersom hun får barn når hun er gift, tilhører derimot barnet hennes ektemanns gruppe. Ettersom kvinnen alltid hører til sin fars eller brors gruppe, er skilsmisse vanlig her, da kvinnen ikke er avhengig av sin mann. Derfor er det vanlig at kvinner har flere barn, med ulike fedre. Barna blir da ofte med til sin mors gruppe, spesielt om de er små. Selv om de følger sin mor, hører de altså til sin fars gruppe! Kompliserte greier? Ja! Dersom en kvinne får barn når hun ikke er gift, tilhører barnet sin mors gruppe – altså enten mors fars gruppe, eller mors brors gruppe! Vell, nok om det! Jeg synes det er veldig spennende, selv om det er mye og huske på. Spørs bare om jeg har forstått foreleseren riktig, og at det som står over her ikke er helt feil! Men, jeg tror jeg har det.

Etter lunsj dro vi til SDL, et senter for opplæring av de som sliter med og finne inntekt og/eller jobb som jeg nevnte over her. I dag er det en nasjonal fridag, for vasking for det nye året, dermed ble det et litt begrenset besøk, ettersom de aller fleste hadde fri for å vaske hjemme. Også på skolen var alle studentene i full sving med vasking av skolen da vi kom i dag tidlig. På SDL traff vi direktøren, som fortalte oss en del om arbeidet deres og hvordan ting foregikk der. Han sa blant annet at det var et tidsforløp på opplæringen, og de som søkte seg inn ble delt inn i to grupper. Den ene gruppen fikk opplæring i hvordan de kunne lære seg en ting, for så å kunne skaffe seg inntekt, den andre gruppen fikk hjelp til å søke jobber, lage CV osv. I hovedsak er det alenemødre som er her, og det finnes en barnehage på stedet som passer barna mens mødrene tar del i den opplæringen de skal ha. Etter at de får seg en jobb, får barna gå i denne barnehagen ca 1mnd før de må finne seg en ordning for barnepass mens de selv er på jobb. Dette for at mødrene skal komme litt inn i jobben sin, og få tid til å ordne alternativer for barnepass mens de jobber. Vi traff 4 kvinner, og 4 barn der i dag. 2 av kvinnene skulle lære seg å klippe/stelle hår, en hadde fått jobb, og den siste skulle lære seg å kunne drive sin egen matbutikk(bod/markedsbod). Etter vi hadde dratt var det noen som samlet inn litt penger fra studentene, og gikk og kjøpte bleier, hygieneprodukter og leker til barna som de ga til senteret. Det ble satt stor pris på.

Etter besøket dro noen av oss en tur på butikken for å kjøpe litt vann og «proviant». På veien hjem ble vi nærmest overfalt av små barn som tigget. Vi vet at vi ikke skal gi noe, og vi vet at vi ikke skal gi oppmerksomhet. Vi skal ikke gjøre det, fordi alle skal se at å sende barn for å tigge ikke nytter. Men, selv om vi vet dette, så gjør det så vondt i hjertet og vende ryggen til et barn som tydelig trenger både en vask, varme, kjærlighet og omsorg. Det gjør så fryktelig vondt.

26794094_10210200030548301_1191640570_n
I ettermiddag var vi en gjeng som dro bort til et hotell i nærheten, som har basseng (hvor de faktisk bytter vann) og solsenger til å slappe av i! Det var deilig å ligge der å slappe av å nyte siste rest av dagens sol. Vi valgte å spise her, fordi vi er litt lei av maten på Lovasoa.. De er flinke å lage mat, men det blir veldig mye ris og bønner. Mens vi satt og spiste så vi plutselig nærmest svarte skyer på himmelen, så vi betalte regningen vår å fikk oss en pouss-pouss hjem. I grevens tid for å si det sånn, rett etter at vi kom inn dørene i bygget vårt åpnet slusene seg, og det høljet ned! Lynet og tordnet kom før vi dro fra hotellet, men regnet lot heldigvis vente på seg til vi var kommet innenfor. Utrolig stilig hvor raskt det endrer seg her, fra blå til sort himmel i løpet av minutter. Vi avsluttet kvelden i stua vår med litt prating og gøy, og nå er det tid for sengen før nok en skoledag i morgen!

26753880_1724412900956188_1202680167_n
Christian, Johnny, Signe, Mariann, Tonje, Tonje & Natalia. Hyggelig gjeng! (Sjekk skyene bak der!)

En fin dag i Madagaskar! 🙂
– Tonje

På skolebenken i Madagaskar!

Den kommende uken har vi undervisning på ESSVA her i Antsirabe, sammen med gassiske studenter og under gassiske forhold. Vi skal lære om kultur, historie, økonomi, politikk og sosial(samfunnsfag). Vi har undervisning på engelsk, av gassiske forelesere. Den engelske biten er grei, men gassisk-engelsk er litt vanskelig og forstå, så vi må virkelig konsentrere oss for å få med oss forelesningen. Spesielt dersom foreleseren blir litt ivrig, og glemmer å snakke i mikrofonen, eller plutselig sier noen ord veldig høyt. Vi sitter inne i et stort, knall grønt rom, på rekker med plaststoler uten pult. Foreleseren sitter bak en pult fremme. Vi får se på powerpointer på et lite lerret, denne er på engelsk så den er et høyst nødvendig verktøy for å klare å henge med i svingene. Vi har også sosialt med de gassiske studentene, og har blant annet hatt ulike leker og utvekslingsgrupper hvor vi snakker om norsk og gassisk kultur o.l. Jacky har hatt ansvar for disse lekene og samtalegruppene, og han er helt fantastisk! Alle lærere skulle vært som han, jeg skal fortelle mer om han senere. Til helgen blir det feltarbeid i landsbyene, og det blir spennende. Da går vi i grupper, og har med oss noen gassiske studenter som skal hjelpe oss og tolke og forstå.

Skoledagene våre starter kl 08.00, og slutter kl 12.00. Noen dager har vi 2timers økter, og 4timers økter. Litt annerledes en 45 minutters forelesninger som vi er vandt til. Men, de tar hensyn til oss norske studenter og gir oss 5 minutter innimellom. Selve skoleområdet rundt ESSVA er fint, med grønne plener, planter og trær, og benker til å nyte solen på. Det finnes kafe på campus og studentene har en restaurant som brukes av matfagstudentene. Toalettfasiliteter er det litt verre med, det er ikke toalettpapir og heller ikke vask – så vi må ta med egent papir og antibac, men det går jo fint så lenge vi vet om det. I dag etter skoledagen var over dro vi til Lovasoa for lunsj, og etterpå dro vi sammen med de gassiske studentene tilbake til skolen for et sosialt «bli kjent» opplegg. Her ble vi delt inn i grupper på 5stykker, norske for seg selv og gassiske for seg selv. Vi skulle så svare på ulike spørsmål om kulturen vår, og det vi kunne eller ønsket og lære fra deres kultur. Deretter ble vi satt sammen med noen av de gassiske studentene, hvor vi skulle utveksle informasjon rundt de to kulturene og lære hverandre nye ting. Min gruppe fikk med oss Malala, Diana og Manda, som fortalte oss om hvordan de bodde som studenter, at de gikk i tog på nasjonaldagen(26.juni) og at de feiret med god mat og fest, til fest spiste de gjerne gris, men til vanlig gikk det mer i geit, vi fikk vite at pouss-pouss «sjåførene» gikk barføtt grunnet bedre feste på veien ettersom den ofte var ujevn og glatt ellers og mye annet som vi ikke viste fra før.

Vi hadde også en «lek» hvor vi skulle gå rundt og hilse på alle for å lære seg navnene, og deretter måtte vi stå i en ring og si navnene til alle de som hadde sakt navnet sitt før deg. Det var vanskelig, og utrolig morsomt! Norske navn er vanskelige og si, og gassiske navn er vanskelige og si. Det ble kort sakt mye latter! Vi skulle også øve oss på å «bli avvist» som Jacky sa, og skulle forme grupper på det antallet som Jacky ropte, den som ikke fikk plass i en gruppe måtte ut, litt rart i starten, men også det ble utrolig morsomt, i det ene sekund ble du dyttet ut av gruppen, i det andre sto en annen gruppe og ropte «komkom» for at de skulle få riktig nummer. Til slutt stod det igjen to vinnere.

26695780_10210185871594336_2134049320_o.jpg

Klokken fem dro vi tilbake, for å spise pizza sammen. Før maten ble det spilt både volleyball og basketball. Jeg for min del ble værende inne for å slappe av, da jeg kjente meg uvel allerede tidligere på dagen. Vi spiste fantastisk god Pizza, og de andre fortsetter praten litt utover kvelden, jeg for min del hopper i seng etter en videosamtale med Troy! Han syntes det var så kult å høre om alt det rare vi har sett her nede, og ikke minst at vi har to skilpadder som bor i hagen! Vi ga en god klem til hver vår bamse, og latet som om det var vi som klemte! Jeg savner veldig hjem, i allefall når jeg ikke føler meg helt bra – men satser på at en god natts søvn gjør susen, og at opplevelsene gjør at savnet hjem blir litt overskygget.

Ha en nydelig Mandag, dere! 🙂
– Tonje

Velkommen til Afrika, Hviting!

Du kommer kjørende i bussen sammen med resten av gjengen fra Norge, innover en liten by. Alle de som bor der stirrer på dere med store øyne, noen smiler, andre vinker å noen bare ser. Du sitter og ser ut på alle menneskene, barna og dyrene. Noen har mye klær, noen har lite, noen er barføtt, noen har sko. Noen barn tar vare på barn, noen gamle sitter alene i alt det eier av klær, noen haster forbi i en fart. Men alle stopper opp og ser på dere, uansett hvor dere er, så stopper menneskene opp og ser på dere. Når dere stopper kommer barn, voksne og gamle løpende imot bussen, noen med noe de vil selge deg, andre viser frem barna og roper etter penger. Du må åle deg ut av bussen og gjennom menneskene for å komme inn på butikken, du må holde godt fast i lommeboken. Når du kommer ut av butikken vil mange ha det du har i posen, du må bare åle deg inn igjen i bussen uten å gi noe til noen. Hvordan føles det egentlig?

Svaret er enkelt, det føles helt jævlig. Du sitter der i bussen din, i et trygt skall hvor ingen kan røre deg. Der sitter du med akkurat de klærne og skoene du hadde lyst å ha på deg i dag, med ryggsekken full av vann, snacks, mobil, og penger nok bare i lommeboken til å gjøre en stor forskjell for flere av de som står utenfor bussen din med triste øyne og prøver det de kan for å få din oppmerksomhet. Du er på tur, for det første har du reist til en annen verdensdel, noe de færreste her får gjøre i sitt liv, skulle du være uheldig og falle å slå deg på turen vil det strømme til med hjelp uten at du trenger å lage et pip, her kjører du rundt i bussen og ser på fattigdommen og kulturen, og knipser fine bilder med det gode fotoapparatet ditt eller med telefonen din. Utenfor vinduet ditt sliter folk hele dagene med å skaffe seg ris på bordet, for å ikke snakke om klær, sko og tak over hodet. Forskjellen på «oss» og «dem» er i bunn og grunn bare det at vi var så heldige å bli født i Norge, og de ble født på Madagaskar. Allerede før vi ble født hadde vi to helt ulike utviklingsgrunnlag. Vi hadde flaks, det hadde ikke de. Likevel har de smil som går rundt hele fjeset, selv når de står i pøsregn uten sko og regntøy og rydder i søla i veikanten så smiler de og ler. Hadde vi også gjort det om vi måte stå barføtt i søla og jobbe?

Når vi er så privilegerte, hvorfor kan vi ikke gi penger til de mødrene og barna som tigger ved bussen? Hvorfor skal vi ikke selge til de som kommer med varene sine inn i vinduene på bussen? Vi har råd til det. Hvorfor skal vi ikke dele ut klær, penger og andre goder uvilkårlig ute på gata til de vi ser mangler noe? Først av alt, fordi vi ikke kan hjelpe ALLE. Ved at noen gir noe, tror flere at de kan få ting av alle andre hvite og.       Ved at noen overbetaler pousspouss sjåføren, vil neste mann møte motstand når han ønsker og betale den prisen som faktisk er satt, fordi en annen hviting ga mye mer. Slike situasjoner kan være svært ubehagelige. Dessuten, kan du ikke gi så mye til alle, hvorfor skal da han som kjørte deg, få mer enn han som dessverre sto bakerst i køen som ønsker å kjøre oss? Han som kjørte deg var kanskje enslig og bodde alene, mens han bak i køen hadde 3 barn, kone og en syk far boende sammen med seg. Det vet vi ikke, derfor er det lurt å betale prisene som er satt og heller gi tips i slutten av oppholdet om det skulle være en sjåfør du hadde brukt flere ganger og var fornøyd med. Det samme gjelder om du gir klær/gaver til de søte barna i veikanten der, du kan ikke gi alle – så gi heller ditt bidrag til organisasjoner som bidrar til å distribuere slike ting til familier som faktisk trenger det. I Madagaskar er det slik at de som tigger ved busser og gatelangs faktisk får tilbud om andre muligheter til å tjene penger, men velger den «enkle» veien, nemlig tigging for å brødfø sin familie. Derfor skal man ikke bidra med penger til disse, da det ødelegger for de som faktisk ønsker bedring i det statlige systemet rundt sysselsetting av de mange innbyggerne på øya. 10.000 aryari tilsvarer ca 25 norske kroner, så vi kan egentlig gi ganske mye uten å merke noe av det selv, da er det veldig vondt å måtte lukke vinduet på bussen rett foran fjeset på den lille søte jenta utenfor som sier «please, money, money». Men som et tiltak for at den lille jenta skal få gå på skole heller enn å tigge, må vi si nei og se en annen vei. Da vil familien forhåpentligvis se at det ikke nytter å bruke barn til tigging, og kanskje til og med at de sier ja til et av tiltakene som tilbys av staten til å tjene penger.

Det gjør så vondt å ignorere mennesker som du ser at ikke har det så bra som de burde, men det hjelper litt når du vet at du gjør det av den grunn at du ønsker at de skal få det bedre på lang sikt, heller en kort! 10 000 ariary vil forsvinne, ved å ikke gi til tiggere kan vi kanskje bidra til forandring og økt fokus på de mer stabile og ordentlige inntektskildene, og på den måten skape en litt mer varig forandring i fattigdommen.

Jeg kjenner meg så inderlig takknemlig for at mine bortskjemte barn er født i Norge, og jeg gleder meg til å en dag vise dem hvordan verden egentlig ser ut, utenfor deres trygge skjermer hjemme i Norge. Jeg er takknemlig fordi jeg slipper å sende mine barn på arbeid, at jeg får lov til å sende dem på skole, takknemlig for at de har klær og sko, å ikke minst at de har gratis helsehjelp om de skulle bli syke.
Jeg håper at de, slik som jeg, får lære hvor heldige de er ved å se med egne øyne hvordan mennesker faktisk lever i verden.

Vær takknemlig, du har så mye mer en du tror!
– Tonje